Til tross for utfordringer i innkjøringsfasen
så har vi jo hatt gleden av å nyte litt Paradis.
 |
| Utsikten fra rommet vårt |
 |
| En tur nede i sentrum |
 |
| Stranda i byen |
 |
| Kaleb koser seg på Kukio beach |
søndag 28. august 2011
torsdag 25. august 2011
Vårt foreløpige bosted i Paradise
Tenk at nå har vi nesten vært her en uke allerede. Tiden går jammen fort og opplevelsene står i kø. Det har vært masse nye inntrykk for oss alle og nye rutiner og venne seg til.
For å si det slik så fra å bo i et stort hus så har bostedet vårt endret seg noe, og Kalebs første kommentar da han kom inn i "leiligheten" vi har nå var "her må de pussa opp, det lukte skikkeligt gammalt". Vi måtte bare le.
Vi visste at det ville bli helt andre forhold her, så det var vi forberedt på og sånt sett har det gått bra. Alle 5 på ett rom :)
En av de første utfordringene våre var nok allikevel at "leiligheten" ikke hadde blitt rengjort, så det var masse intimhår på badet (he,he), masse matrester i mikroen, mye hår i dusjen osv. Så etter en god jetlag var det bare å ta vaskefilla fatt. Ja, nå er vi i misjon var min første tanke.
En annen utfordring er jo å skulle spise i leiligheten med barn uten å bli et stort partyrede for festglade maur, men det har foreløpig gått ganske så bra. Kanskje fordi jeg er noe paranoid når ungene spiser og plukker opp hver minste bit. :) Får se hvor lenge det varer.
Men uansett så fikk vi vite etterpå at det var en feiltakelse at vi fikk denne "leiligheten" så vi skal flytte i en annen litt større 15.september.
Men for de som lurer på hvordan det ser ut her, så er dette en smakebit.
For å si det slik så fra å bo i et stort hus så har bostedet vårt endret seg noe, og Kalebs første kommentar da han kom inn i "leiligheten" vi har nå var "her må de pussa opp, det lukte skikkeligt gammalt". Vi måtte bare le.
Vi visste at det ville bli helt andre forhold her, så det var vi forberedt på og sånt sett har det gått bra. Alle 5 på ett rom :)
En av de første utfordringene våre var nok allikevel at "leiligheten" ikke hadde blitt rengjort, så det var masse intimhår på badet (he,he), masse matrester i mikroen, mye hår i dusjen osv. Så etter en god jetlag var det bare å ta vaskefilla fatt. Ja, nå er vi i misjon var min første tanke.
En annen utfordring er jo å skulle spise i leiligheten med barn uten å bli et stort partyrede for festglade maur, men det har foreløpig gått ganske så bra. Kanskje fordi jeg er noe paranoid når ungene spiser og plukker opp hver minste bit. :) Får se hvor lenge det varer.
Men uansett så fikk vi vite etterpå at det var en feiltakelse at vi fikk denne "leiligheten" så vi skal flytte i en annen litt større 15.september.
Men for de som lurer på hvordan det ser ut her, så er dette en smakebit.
 |
| "Kjøkkenkroken" |
 |
 |
| Soverommet, spiseplassen og stua |
Vår nye adresse
For de som skulle ha interesse av det er vår nye adresse:
Helland
University of the Nations
75-5851 Kuakini Hwy #95
Kailua-Kona, HI 96740-2199
USA
søndag 21. august 2011
Endelig fremme
Ja da var vi endelig kommet frem, og når har vi vært her to dager allerede.
Skulle gjerne ha oppdatert mye mer men det ikke så veldig enkelt når vi bare har en iPhone tilgjengelig. Så om noen uker er nok Macen på plass og da blir det mer fart i sakene.
Kan jo allikevel si litt om våre opplevelser til nå.
Flyturen fra Stavanger til Frankfurt og derfra en 11 timer til San Fransisco gikk over all forventning. Ungene var helt strålende. Satt i setene sine alle 3 hele turen omtrent. Vi voksne fikk jo til og med sove.
Den første utfordringen på turen kom da vi skulle gjennom Immigrasjonsmyndighetene i SF.Lang kø og mye venting for ungene, men de var fortsatt ganske oppegående. I skranken sier dama plutselig at dere har bare visum for 6 mnd så vi ble henvist videre til en annen skranke med alle de som blir anholdt (he,he, følte jeg var i en sånn der flyplass-reality serie) og der var det mange folk og vi ble nr 11 i køen. Jippi! Vi iakttok de to noe sinte og strenge damene prate med de andre. Så det ble noe stille bønn der kan du si. Etter ca 1 times venting så var det endelig vår tur og da kom det akkurat en ny fyr på jobb og han var bare så koselig. Han forklarte oss at det ikke var noe problem her for B1 visumet varte vanligvis i 10 mnd men det gikk fint å få forlengelse men han måtte prate med sjefen om det og spør oss noen spørsmål. Så det tok jo litt tid og vi kunne høre sjefen si " yes I now about Youth with a Mission". Så det endte opp med at sjefen kom ut og da han fikk høre at vi skulle til Hawaii sa han at han skulle gi oss en uke lenger enn de 10 månedene så vi kunne slappe av og feriere. Puuhhh gjett om vi var lettet. Takk Gud! Ungene var rolige hele tiden. Men ikke nok med det rett etterpå ble vi stoppet av tollmyndighetene selv om vi var de eneste der og måtte åpne flere bager og fik ikke ta med oss leverposteien inn. Surt, men så hadde jeg oppgitt at jeg hadde det også da.
Etter det ble det avslapping på hotell, men vi kom der jo ikke før klokken elleve om kvelden. Men godt å få sove i en seng. Opp igjen kl 04.30 og SF flyplassen var pakket av folk så de to minste var ikke så fornøyde da. Og ikke Isabella på flyet heller, men hun sovnet til slutt. Og gleden var stor da vi kom frem selv om også reisesenga manglet.
Det var herlig varmt og ungene var godt fornøyd.
Fortsettelse følger...
Skulle gjerne ha oppdatert mye mer men det ikke så veldig enkelt når vi bare har en iPhone tilgjengelig. Så om noen uker er nok Macen på plass og da blir det mer fart i sakene.
Kan jo allikevel si litt om våre opplevelser til nå.
Flyturen fra Stavanger til Frankfurt og derfra en 11 timer til San Fransisco gikk over all forventning. Ungene var helt strålende. Satt i setene sine alle 3 hele turen omtrent. Vi voksne fikk jo til og med sove.
Den første utfordringen på turen kom da vi skulle gjennom Immigrasjonsmyndighetene i SF.Lang kø og mye venting for ungene, men de var fortsatt ganske oppegående. I skranken sier dama plutselig at dere har bare visum for 6 mnd så vi ble henvist videre til en annen skranke med alle de som blir anholdt (he,he, følte jeg var i en sånn der flyplass-reality serie) og der var det mange folk og vi ble nr 11 i køen. Jippi! Vi iakttok de to noe sinte og strenge damene prate med de andre. Så det ble noe stille bønn der kan du si. Etter ca 1 times venting så var det endelig vår tur og da kom det akkurat en ny fyr på jobb og han var bare så koselig. Han forklarte oss at det ikke var noe problem her for B1 visumet varte vanligvis i 10 mnd men det gikk fint å få forlengelse men han måtte prate med sjefen om det og spør oss noen spørsmål. Så det tok jo litt tid og vi kunne høre sjefen si " yes I now about Youth with a Mission". Så det endte opp med at sjefen kom ut og da han fikk høre at vi skulle til Hawaii sa han at han skulle gi oss en uke lenger enn de 10 månedene så vi kunne slappe av og feriere. Puuhhh gjett om vi var lettet. Takk Gud! Ungene var rolige hele tiden. Men ikke nok med det rett etterpå ble vi stoppet av tollmyndighetene selv om vi var de eneste der og måtte åpne flere bager og fik ikke ta med oss leverposteien inn. Surt, men så hadde jeg oppgitt at jeg hadde det også da.
Etter det ble det avslapping på hotell, men vi kom der jo ikke før klokken elleve om kvelden. Men godt å få sove i en seng. Opp igjen kl 04.30 og SF flyplassen var pakket av folk så de to minste var ikke så fornøyde da. Og ikke Isabella på flyet heller, men hun sovnet til slutt. Og gleden var stor da vi kom frem selv om også reisesenga manglet.
Det var herlig varmt og ungene var godt fornøyd.
Fortsettelse følger...
onsdag 17. august 2011
1 dag igjen!!
For en rar følelse.
Følelse av bare å ha en dag igjen til vi drar.
Drar mot noe nytt.
Nytt i den forstand at hele livet blir annerledes.
Annerledes både fordi vi skal inn i en ny tjeneste,
men også fordi vi drar fra familie og venner.
Venner og familie som vi er sååå glad i.
Glad i og ikke minst kommer til å savne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)