School of Worships Kjærlighetsfest

Maten var fantastisk og pynten fikk meg til å tenke på Norge. 

Vi var på en nydelig plass som YWAM eier som heter Kings Mansion. 

Jeg har blitt glad i denne gjengen. Takknemlig for å ha fått være sammen med dem disse månedene. 

Båten tar en ny vending...

Hva er sammenhengen med en båt som tar en ny vending og bilde av Isabella som venter på et fly?

Det er med blandene følelser vi kan meddele at flybillettene er booket til hjemreise neste uke. Setter oss på flyet tirsdag kveld og er fremme i Stavanger torsdag kl 18:05. Vi har bestemt oss for å avbryte oppholdet her på Hawaii for denne gang og reise hjem for å være med Christinas familie i en litt vanskelig og tung periode. Sykdommen til Svein utvikler seg og vi ønsker å være tilstede og dele sorger og gleder med han.

Det er med tristhet og savn at vi forlater Kona og Hawaii, byen og øya vi er blitt så glad i, det gode klimaet, den fantastiske YWAM familien, School of Worship, tjenesten vår og de fantastiske venneskapene Gud har gitt oss. Både store og små trives godt og har mye å forlate. Samtidig så gleder vi oss til å komme til Norge. Vi ser frem til å feire norsk jul med familie og venner, treffe menigheten og få oppleve litt vinter igjen.

Vi tror på og har erfart Guds spesielle ledelse i livet. Vi har bestemt oss for ikke å leve et liv som er styrt av tilfeldigheter og impulser, men leve og handle på Guds ledelse. Kirken har opp gjennom historien blitt sammenlignet med en stor båt og den Hellig Ånd som en vind som blåser på oss. Vi opplever nå at vinden blåser i en retning som gjør at båten tar en ny vending. Vi vet ikke helt hva som kommer, men er utrolig spente på hva Gud skal lede oss inn i den tiden Han ønsker at vi skal være i Norge.

Til slutt, Er utrolig glad for den tiden vi har fått hatt her på Hawaii, det har beriket våre liv så mye. Vi er takknemlige som får lov til å være med å lede et av de største og mest dynamiske misjonssenter i verden. Føler oss priviligerte som kan være med å sette retning på morgendagens misjon. Selv om vi må avslutte nå så vet vi at vi ikke er ferdige, Gud vil lede oss tilbake igjen slik at vi kan være med å fyllføre det Han holder på med i nasjonene. Kanskje tar det et par måneder, kanskje et halvt år eller kanskje lenger før vi er ute igjen. I YWAM sier vi ikke farvel, men PÅ GJENSYN!!

Magnar

Julestemning i varmen

Jeg kan ikke akkurat si at jeg får så mye julestemning med 25 grader i lufta og hetetokter om nettene. Juletreet og julelysene er allerede på plass i hjemmet, samt adventskalenderen med små og store overraskelser for de minste. Det hjalp å få det på plass, men stemningen kommer og går og er nok mest fraværende. Litt bedre ble det da jeg selv prøvde meg ut på cookies med julekrydder i. Julelukt ble det og de smakte herlig! 

Men sist helg hadde vi tre dager i strekk med juletilstelninger så da følte jeg at ja det nærmer seg jo jul. Vi var oppe på en "Music & Light Festival" på en liten plass kalt Holualoa, hvor det var gratis mat, aktiviteter for barna, julelys, julemusikk og koselige boder. Og på toppen av alt så var det faktisk kaldt. Folk kom i støvletter og tynne jakker. Ungene storkoste seg og julestemning ble det. 

Ansiktsmaling var noe nytt og spennende. 

Noen har EN julestjerne andre har flere. :) Hoppeslottet var toppers. 

På søndagen arrangerte basen en Julefeiring som alle i byen. Det var første gang de åpnet opp basen for lokalsamfunnet og alle aktivitetene var gratis, og det var julepynt overalt. Det var masse musikkinnslag, filmer, barneaktiviteter m.m fra kl 14 - 21. Julekoret for skolen til Kaleb opptrådte, så stolt mor var jeg også. Veldig kjekt å kunne gi noe tilbake til lokalsamfunnet og få se dem inne på basen. 

 

Julekoret til Kaleb. Man kunne også bygge sin egen leke. 

På mandagen hadde 3 av oss norske familier en liten norsk adventssamling med laging av julekort, julefortelling, mandariner, kakao og Skomakergata. Kjempekos! 

Min båt er så liten...

Kaleb og jeg koste oss med å lage båt i helgen. 

"...og havet så stort."

Sånn føles av og til livet. 

Og akkurat nå føler jeg det slik. 

Overveldet av omstendigheter som jeg ikke har kontroll over.

Uvisshet om hva livet bringer og valg som skal tas. 

"Men Jesus har grepet min hånd."

Ahhhh, jeg kan faktisk puste ut og slappe av. 

Han holder meg fast og slipper meg ikke. 

"Når Han styrer båten da går det så bra..."

Selv om jeg liker veldig godt å ha kontroll, 

så er det betryggende å kunne gi kontrollen over til En annen. 

En som jeg vet ser alt og kan alt. 

En som jeg vet elsker meg og vil det beste, ikke bare for meg, 

men for alle. 

Så da er nok den største utfordringen å la Han få styre båten, og ikke gjøre det selv.

Toner fra en ny generasjon

Hva skjer når vi ber 24 School of Worship studenter om å skrive sin egen sang? 

Da kom ordene
kreativitet
inspirasjon
mangfold
personlighet
lidenskap
til uttrykk på 24 forskjellige måter. 
Noen delte opplevelser i livet, mens andre skrev om kjærligheten og brannen for Jesus. 

Hva skjer når vi ber 24 SOW studenter om å fremføre sangen sin i offentlighet? 
Da fikk en følelser i spekteret mellom
glede
nervøsitet
trygghet
usikkerhet
Noen trengte mer hjelp for å komme i havn, mens andre klarte seg fint selv.
Men toner ble det. 
Toner fra en ny generasjon unge mennesker som ønsker å ære Gud med musikken sin. 
Alt fra ballader til dub step. 
Publikum elsket det, og det gjorde jeg også. 
Jeg var så stolt av dem, og spesielt av dem som jeg vet syntes dette var utfordrende. 
Fantastisk å se lettelsen og gleden når de hadde gjennomført det på tross av frykt. 
En barriere som er brutt. 
Verdt alle timene Magnar jobbet. 

Den norske arven

Kay Morten, Magnar og Lukas. 

For to uker siden var det besøk fra Norge på basen her. To baseledere fra Ungdom i Oppdrag, Kay Morten fra Borgen og Andreas Karstad fra Grimerud, kom hit for å få kontakt med nordmennene her på basen og for å se og bli inspirert over hva Gud gjør her på Kona. 

En av dagene tok vi Kay Morten med på stranda og fikk høre hva Gud har gjort i hans liv og hvordan livet er på Borgen. To andre kvelder hjalp jeg til med hospitality (handle mat, lage til og rydde) for en norsk samling hvor alle de norske på basen var invitert og en annen samling som var åpen for dem som har et hjerte for Norge og Europa og vil vite mer om muligheter der. På den første samlingen var vi ca 25 nordmenn. Det var så inspirerende å høre hva Gud gjør i Norge og alltid kjekt med litt norsk lovsang. 

En ting som jeg bet meg merke i var noe som Andreas Karstad delte om Norge og den norske arven. Norge ble bygget opp på Guds Ord og har blitt velsignet av Gud. (Interessant at jeg leste på VG at en organisasjon i England kåret Norge til det beste landet å bo i, ikke bare økonomisk men også i fht helsetjenester, muligheter osv). Norge har også en pionerånd over seg – betydning: banebryter, foregangsperson, nybygger. Tenk på alle misjonærer Norge har sendt ut og folk som dro til Amerika og begynte på noe nytt. Gud ønsker å se det komme enda mer frem i generasjonen som vokser opp i dag, at vi bryter nye veier, går nye steder og skaper nye ting. 
Dette er en arv vi som Norge har blitt velsignet med, og når jeg hørte det tenkte jeg: "Jeg ønsker å ta vare på denne arven. Jeg ønsker å  være en som tar denne arven videre". 

Keiki oppdatering

Kaleb, Lukas og Isabella holder også på med sine ting og opplever verden gjennom sine øyne. Så her er en litt nytt fra dem. 

KALEB:

Viser frem en fisk som noen fanget til han. 

Han har selv valgt å holde på med et prosjekt de siste dagene som heter "Operation Christmas Child"(Nettadressen deres). Dette prosjektet går ut på å kjøpe julegave til barn i andre land og legge dem oppi en skoeske. Skoeskene fra basen vår skal gå til Indonesia. Kaleb hadde veldig lyst til å være med på dette, og etter å ha fått tak i to skoesker (jeg la senere til en til eske fra Isabella) sprang han hjem og fant frem 40$ av sine egne penger, hvor han la 20$ i hver eske. På lørdag dro vi ut og kjøpte forskjellige ting som han ønsket å legge oppi eskene, og så reiste vi hjem og pakket eskene. Kjempegøy! 

Skriver ivrig brev til gutten som skal få esken.

Utenom det så var han sist uke klassens Celebrity Student. Det innebar at han hver dag skulle fortelle og vise klassene ulike ting om seg selv, blant annet bilder av familie og venner, et talent han har og favorittboka hans. Han valgte å vise sitt talent i tegning og hadde med seg flere tegner som han viste klassen sin. Jeg tror han synes det var gøy, selv om han ikke akkurat er den som liker å være i søkelyset. 
Ellers så er det Hero Factory, venner, lese bøker og gjøre lekser som opptar tiden hans. 

LUKAS: 

Lukas storkoser seg i Preschool (barnehagen) og tilbakemeldingen fra læreren hans er at han er en kjekk gutt som gjør det han får beskjed om og som koser seg masse med de andre barna. I det siste har han også blitt veldig interessert i å  skrive bokstaver og tall, selv om L'en er den som er mest representert. Ja, det har vært litt overraskende for meg at han har blitt interessert i det for jeg ikke trodd han var typen som likte sånne aktiviteter. Han har også lært seg så smått å svømme under vann med dykkermaske, noe som åpnet opp en ny verden for han, siden han tidligere har vært noe redd. 

ISABELLA: 

Isabella har i det siste begynt å prate mer engelsk med hele setninger og storkoser seg med sine venninner Arrow, Leiahi, Julie og Tilly. De første setningene var: "What is she doing?" og "Can I come in please?". Det er ingen overdrivelse at hun er skogal, og prøver alltid å lure seg til å prøve venninnene sine. For tiden er det heller ikke så stas når mamma ikke skal være med i feks Keiki Corner, så en del godsnakk har vært nødvendig for at hun bryter helt sammen når jeg går. Synge er også gøy, hvor som helst og når som helst. 

En del av en større helhet...

"For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. 

Slik er vi også ETT legeme i Kristus, enda vi er mange. 

Men hver for oss er vi hverandres lemmer."

Rom 12:4-5 

"Jeg er viktigst. 

Jeg gjør den viktigste oppgaven i Guds rike. 

Jeg gjør så mye godt. 

Jeg hjelper så mange folk." 

Noen ganger er det så lett å bare fokusere på det en selv holder på med, 

og tenke at alle andre burde gjøre det jeg gjør. 

Vi vandrer rundt med skylapper for øynene og ser kun den sammenhengen en selv er en del av. 

Da er det godt med de stundene når en får løftet skylappene av for en stund og se seg rundt og oppdage at det er så mye mer. 

At vi er flere, sånn cirka 2 millarder, spredt over hele verden.

2 milliarder mennesker med 2 milliarder forskjellige personligheter og gaver. 

Alt fra å jobbe i underholdningsbransjen til å lære en stamme i Afrika å rense vannet sitt. 

Sist torsdagsmøte fikk vi se noe av det andre gjør i Guds rike. 

En var Bibel arkeolog, Dr Scott Carroll, og har anskaffet den største private samlingen av  bibelske gjenstander. Han bringer liv og meningen til disse gjenstandene og eldgamle skriftene blant annet inn på universiteter i USA.

En forfatter som har skrevet en serie kalt "Lion of War" som handler om David, og som skal gjøre historien relevant for unge mennesker i dag. Den første av disse bøkene skal gjøres om til film og handler om David og hans mektige menn ("Day of War").

YWAM Kona er med på det for at vi som kristne kan bli foregangsmenn i filmskapning og bringe evangeliet ut til verden ved bruk av media. 

David Cunningham skal være med å produsere filmen, og den skal filmes på Hawaii, som ledd i en visjon om å gjøre Hawaii om til en plass hvor filmer kan bli laget slik at lokalsamfunnet også kan få flere arbeidsplasser og vokse.

 Kevin Max, fra tidligere DC Talk, bidro med å være en som peker på Jesus i musikkbransjen. 

En bokrull fra 1500-tallet med Mosebøkene.  

Kevin Max  synger og Magnar spiller trommer :) Joda, jeg var DC Talk fan i min ungdom. 

Familie happeninger

KALEB & ZANES BURSDAGSFEST

Kaleb har en veldig god kamerat som heter Zane, og han ble 7år i oktober. Siden vi ennå ikke hadde hatt bursdagsselskap for Kaleb, slo vi to fluer i en smekk, og guttene feiret sammen forrige fredag. De inviterte 3 andre kamerater, Lucas, Kaden og Harrison. 

Guttene ønsket bowling og så laget vi Hero Factoryselskap med kos og kaker hjemme hos Zane etterpå. 

DE storkoste seg. 

CAMPUS WILD HARVEST PARTY

Nå var det nylig Halloween her i USA. Men de fleste kristne ønsker ikke å feire det, så i den forbindelse arrangerte skolen til Kaleb (The Learning Center) en Høstfest for basen hvor inntektene gikk til skolen. 

Da var det bare å kle seg ut og gjøre klar dansefoten. 

Vi hjalp til med innkjøp av noe av maten som ble solgt og jeg bidro med å sitte ved inngangspengene en stund. 

Ballonger, snop, konkurranser, ansiktmaling og dans stod på programmet. 

(Dessverre hadde jeg glemt Kalebs kostyme i Norge, som jeg trodde jeg hadde tatt med meg helt til vi skulle kle oss.)

YWAM - stedet for økonomiske mirakel

"Del ut ettersom de hellige trenger,

og legg vinn på gjestfrihet."

Romerne 12:13

Dette fikk vi erfare i Lovssangsskolen (SOW) i dag. 

Vi fikk være en del av et av mange pengemirakel i YWAM. 

5 studenter i skolen vår manglet en god del penger for å kunne fullføre skolen. 

Vi satte av 2 timer til lovsang og bønn for å søke Gud og be om at disse pengene skulle komme inn. 

Krukker ble satt ut for hver enkel av de 5 studentene slik at andre i skolen kunne være med å gi hvis de opplevde at Gud ledet dem. 

Rundt 30 000kr kom inn på de 2 timene, og det bare fra skolen vår. 

Det var helt fantastisk! 

Vi fikk alle være med på å være en del av Guds mirakel. 

Mamma i misjon # 2

KULTURFORSKJELLER

For de fleste som reiser ut i misjon er misjonsopplevelsen de første årene preget av møte med en annen kultur som er ukjent og som utfordrer det som en trodde var "normalt". Reiser en til feks India eller Kenya er det forventet at en kommer til å få kultursjokk mer enn en gang. Vi er i Hawaii, og fordi de er en del av USA er den første tanken at de er en del av Vesten og derfor ganske like oss nordmenn. Men som mamma i misjon har jeg mer enn en gang opplevd at det ikke er tilfelle. De kjempestore kultursjokkene har det ikke vært, men vi er på en multikulturell plass med folk fra hele verden, og når kulturer møtes vil en også se forskjeller. 

Før jeg forteller mer om mine opplevelser og utfordringer med å leve som mor i en annen kultur, ønsker jeg å understreke at alle kulturer har mangler og feil, for vi mennesker er ikke perfekte. Det er lett å rakke ned på de andre og opphøye sin egen kultur, men det er ikke hensikten med dette innlegget. Så når jeg tegner et bilde av de andre og "oss", så vil ikke det nødvendigvis si at de har feil og "vi" har rett. Det er bare forskjellig, og Gud har gitt hver kultur sterke sider som andre kan lære av. 

Barnehage:
Vi har hatt Kaleb i barnehage i Norge og har hatt en viss forståelse av hvordan det er å ha ungen vår i en barnehage. Men i møte med barnehage her har denne forståelsen endret seg. Lukas har 27 unger i hans gruppe, og på de 27 ungene er det oftest 1 leder og 2 assistenter. "Det er jo alt for får voksne på så mange unger" - var første tanken min da jeg kom. Men det funker! Når lederen, Mrs Rita, ringer i bjella begynner samtlige unger å rydde opp lekene. Og lekene de har er ikke dukker, biler o.l, men puslespill og andre leker som trener intelligensen. Jeg var til stede under en "Circle time" og jeg var imponert over hvor rolig alle ungene satt og hvor mye de lærte. Så kan man jo spørre seg: "Men får de være barn?", slik som vi tenker at det skal være. Noe jeg ennå ikke har funnet svar på. Tanken har også vært der som mor, om min unge får nok oppfølging og omsorg, men Lukas trives kjempegodt og har blitt mye mer moden. Så så lenge han har det bra så er det godt nok for meg. 

Barneoppdragelse: 
"Et område som vi aldri vil bli enige om", som Darlene Cunningham sa under en samling med UofN Kona Moms. Og det er nok på dette området jeg har opplevd de aller største kulturforskjellene. Innad i Norge er det store ulikheter men allikevel tenker flere av oss likt, og myndighetene og samfunnet har lagt retningslinjer som viser verdiene vi står for i forhold til barneoppdagelse. 

Som innarbeidet norsk mor har det utfordret meg å bli iakttatt og vurdert av andre foreldre og folk som har andre metoder og syn. Kulturen her er mer preget av respekt for autoriteter, lydighet, ikke-toleranse for unger som legger seg på bakken og hyler og skriker, foreldre har tett oppfølging av sine barn og bryter inn så fort det er en konflikt og foreldre snakker åpent om hvordan de oppdrar sine barn og spør hverandre gjerne om råd (den siste har jeg likt veldig godt og lært masse av). 

Så hvordan takle disse forskjellene? Hvordan holde på sine verdier samtidig som man blir en del av miljøet og respekterer deres metoder og verdier? Jeg har flere ganger sagt til Magnar:"Det hadde vært så mye enklere om jeg var amerikaner". For når de andre mødrene prater i vei om kulturelle særtrekk, så kunne jeg bare hengt meg på. Men så er jeg nå en gang ikke det, og det er jeg jo også glad for, for jeg er norsk. Så jeg har valgt (etter mange runder med meg selv :) ) å ta det som er bra fra deres kultur og beholde det som er bra i min kultur, og ikke dømme dem selv om de har valgt annerledes. Og i stedenfor å tenke at jeg er annerledes, så prøver jeg å tenke at jeg kan bringe noe til dem fra min kultur og utfordre dem til å se annerledes på ting. I tillegg har Gud gjennom dette utfordret meg til å se hva Bibelen sier om barneoppdragelse og finne verdier der som jeg ønsker å formidle videre til mine barn. For det er "Guds rike"-verdiene som er viktigst samme hva folk sier. (Akkurat nå jobber jeg meg gjennom Orspråkene) 


Fortsettelse følger...

Vår tjeneste

Et nytt kvartal har startet, og siden dette ikke er noen A4 jobb så endrer arbeidsoppgavene seg i takt med kvartalene. 

Og som jeg har gjort alle de andre kvartalene vil jeg bare gi en liten oppdatering på noe av det vi holder på med i hverdagen, hvor tjeneste og fritid flyter i hverandre og definisjonen på hva som er hva ikke alltid er like lett å skille. 

Magnar: 

- Ansvar for økonomien i skolen

- Utarbeider ukeplaner

- Leder for en Ohana gruppe (smågruppe/lovsangsteam) sammen med Christina og Hyo (koreansk dame)

- Mentor for studenter og stab

- Spiller trommer på felles lovsang på basen

- Med på å utarbeide og pionere frem et nytt konsept som heter "Worship Leadership Track" som skal vare i 9 måneder. 

- Spiller trommer på bønnesett i Bønnerommet

- Underviser i musikk

Christina:

- Med som leder i Ohana gruppe

- Mentor for studenter og stab

- Hjelper til i Keiki Corner 

- Friminuttvakt for Kalebs klasse

- Tilstede i undervisningen i Lovsangsskolen, som er obligatorisk for stab

- Hjelper til med innkjøp av mat o.l. 

- Deltar på bønnesett i Bønnerommet

- Retter journaler

Keiki Triathlon

Ironman (Triathlon)gikk akkurat av stabelen i går her på øya. En prestisjetung konkurranse hvor en både svømmer, sykler og løper. 

I den forbindelse arrangerte barnehagen til Lukas et Triathlon for alle ungene i barnehagen. Månedens event kan man si. Alt var autentisk utenom svømmingen, som ble springing gjennom to oppblåsbare basseng med vann. 

For en stor dag for Lukas. Han kunne nesten ikke vente med å komme seg ned til barnehagen den morgenen. 

Og det ble HELT TOPP!! 

Han var stolt som en hane, og det var foreldrene også. :) 

Mamma i misjon # 1

Jeg har det privilegiet å være mamma til 3 herlige barn. Men å være mamma i misjon, i YWAM, på Hawaii, er allikevel ganske annerledes enn å være mamma i Verdalen. Noen sider av det har jeg delt i andre innlegg, men siden denne jobben er 24/7 så følte jeg at i hvertfall et av mine innlegg burde omhandle dette emnet. 

RUTINER: 

Ja, faste rutiner er det, men vi lever i et community som ikke alltid legger opp til eller tar hensyn til rutiner, så fleksibel er et ord som beskriver min hverdag. 

- Plutselig var det et ekstra møte eller en ekstra samtale som Magnar måtte gå på som ikke var planlagt, og så må man bare endre planene etter det. 

- Jeg tar som regel med meg ungene ned i klasserommet en eller flere ganger i løpet av uka og treffer studenter som ønsker å prate. Men ungene vil jo ikke stå stille så lenge, så det blir å holde fokuset i samtalen men samtidig holde et øye med Bella og Lukas så de ikke fordufter. Og noen ganger fordufter de og da er det bare å avslutte samtalen i en fei og sette etter dem. 

- Lukas sin barnehage begynner mellom 7.45 og 8.00, så for å rekke å lage niste (som her er noe mer avansert enn skive med leverpostei, og jeg prøver jo å ikke bare la det bli skive med egg eller peanøttsmør & syltetøy), lese i Bibelen, lage/hente frokost så må jeg opp senest kl 06. Og for de av dere som kjenner meg godt, så vet dere at det ikke er min naturlig døgnrytme. 

- Mandagsmorgen lovsang og torsdagskveld møte er fast rutine for familien - men så skal kanskje Magnar spille en mandag og kanskje i samme uke også på torsdagen. Da er det en noe mer stressa Christina som prøver å holde ungenes konsentrasjon i Ohana Court. Og siden jeg prøver å være kulturell sensitiv (og noen ganger prøver jeg sikkert for hardt også), så er det et kunststykke å ikke ha unger som springer vilt rundt og tiltrekker seg for mye oppmerksomhet.

Litt "Goldfish" hjelper for å holde konsentrasjonen i liten stund. 

Eller prøve å inspirere til å delta i lovsangen. 

- Siden skolen til Kaleb er privatdrevet så må foreldrene bidra mer, med blant annet å være vakt i friminutt og lunsjpauser. Dette kvartalet har jeg fredags friminutt. Og som mor (Magnar har jo ikke peiling) må en jo ha orden på alt som skal være klart til første skoledag (blant annet skoleuniform, 48 blyanter, fargeblyanter, maleskrin, malekoster, 6 forskjellige permer, 5 journaler, tusjer, såpe, våtservietter, tørkepapir, antibac, felles snacks + mye mer). Skolen er jo også veldig kreativ, så det er stadig mange kjekke happeninger og tilstelninger (neste uke skal feks Kalebs klasse feire at de er ferdige med å ha om gamle Hellas, med utkledning, mat og dans) og da skjer jo alt ved donasjon og ønske om foreldre som stiller opp. Og det er en glede å være med og hjelpe til og være aktiv i Kalebs læring og utvikling. Det er i tillegg inspirerende å se de andre foreldrene som aktivt tar del i hva barna lærer. Kommer mer tilbake til det i et annet innlegg. 

"Åpen dag" i klassen til Kaleb.
 Hvor elvene fikk fortelle om hva de har lært og vise klasserommet sitt til foreldrene. 

- Å bo på en base med masse unger og stor lekeplass har mange fordeler, men bakdelen er når mamma vil gjøre noe hjemme, som rydde, lage mat etc, da kaller selvfølgelig "Brannmannstangen" og vi ender opp ute på lekeplassen med klesvasken og maten på vent. 

- Og når jeg nå sitter her og skriver, dundrer lovsangen fra Ohana Court  inn i rommet og de små ligger og sover i hver sin ende av senga til meg og Magnar. Rutine? :) 

...fortsettelse følger :) 

Tid for å lære om fedrelandet og røttene :) 

"People honor with a stage. I (Jesus) honor with myself."

Dette har vært fokuset for School of Worship (Lovsangsskolen) denne uka.

Jeg hadde gleden av å sitte inne på en av undervisningene da Daniel Lehmann (skolelederen) underviste rundt dette og delte sitt vitnesbyrd. 

Det er dette vi i første omgang ønsker å understreke for studentene: 

At det er ikke scenen som er målet, men det er intimiteten med Gud, det å kjenne Han som er målet. 

Og jeg kjenner at det er utfordrende ord. 

For det er jammen meg lett å ønske seg en plass på scenen, enten det er gjennom tale, sang, dans e.l og se det som målet med det en driver med. 

"Om jeg bare..." eller "Når jeg bare..." 

Men skolen ønsker å lære studentene å ikke la ære fra mennesker bli en del av deres identitet som lovsangere. For det vil hjelpe dem til ikke å bli såret hvis mennesker avviser dem. 

Men det var en utrolig god påminnelse for meg også. 

Det å være bevisst på hvor mitt fokus er. 

For på en så stor base som dette, kan det noen ganger være lett å miste dette fokuset, for det er så mange som ønsker å være ledere og lede andre.  

Det er større kamp om å bli sett, selv om det ikke er noe en ønsker.  

Vi er mennesker og mennesker har dessverre lett for å sammenligne seg. 

Men da trenger vi å vite at for Gud er vi alle like verdifulle. 

NYTT BLOGGINNLEGG I MORGEN. 

BLOGGEREN SOVNET DESSVERRE. 

...skolestart for Store

 Det var ikke bare de små som startet skole denne uken. Vi har brukt store deler av uka til forberedelse for de nye studentene. På torsdagen var det "Arrival Day" på basen, hvor 600 studenter kom inn fra hele verden. Vi har dette kvartalet 25 studenter fra 6 ulike nasjonaliteter og 9 stab, og vi er så forventningsfulle for å se hva Gud kommer til å gjøre i livene deres. Med det i minne så er det mening i å jobbe fra 8 om morgenen til 8 om kvelden i for en periode. Studentene fortjener det beste. 

Her er litt bilder fra ukas hendelser:

"Beautification Day"
Vaske og ryddedag på hele basen.
Jeg var med og ryddet Keiki Corner sitt rom.  

Planleggingsmøte for staben i skolen vår.

Grilling for all staben på basen på stranda.
Fast rituale hvert kvartal etter Beautification Day. 

"Arrival Day" (Ankomst dagen)

Vår registreringsstand.  

Velkomstsermoni for nye studenter,
 med stab på venstre side og studenter på høyre side. 

"Aloha welcome Night" (Her med Island Breeze)

Skolestart for små...

Så denne uka begynte Kaleb igjen i Learning Center i 2.klasse, med ny lærer og noen nye elever. Det har gått veldig bra, og læreren var så fornøyd med at han allerede klarte å ta igjen matten som de andre hadde gjort ukene før han kom. Klassekameratene hans var også superglade for å se han igjen, noe han satte stor pris på. Men skolestart innebærer jo også lekser og da ikke bare 4 dager i uken, men 7, så Kaleb har også nok å henge fingrene i. 

Det nye denne høsten er at Lukas begynte i Preschool for første gang. Nei, det er ikke Førskolen, selv om det høres slik ut på navnet, men barnehage. Han går 4 dager i uken halv dag, som vil si fra 8.00-12.30. Han begynte på mandag, og jeg tror jeg var mer nervøs enn han. Det gikk veldig bra første dagen, og heldigvis kjente han flere av barna fra før. Men andre dagen sa de at han hadde vært litt lei seg, men at det gikk fort over. Tredje dagen gikk også bra til tross for at han ble stukket av en veps, og var skikkelig lei seg da jeg hentet han. Men utenom det har han vært veldig stolt og kost seg masse. Spesielt stas var det å få være "Line leader" (gå først i rekka) på fredagen og i tillegg få opptre med barnehagen i Ohana Court på velkomstsermonien for de nye studentene. 

En oppmuntrende kommentar fra han denne uka var: "Mom, I like Hawaii. Do you like Hawaii?". 

Lukas i klasserommet sitt med ny barnehageuniform

Opptreden i Ohana Court

På vei ut av Ohana Court

Kalebs bursdag

Søndagen etter vi kom hit ble vår gode Kaleb 8 år!! 

Vi hadde en kjempekos dag med aktiviteter som Kaleb hadde ønsket seg. 

Det eneste han ikke hadde ønsket seg var sure småsøsken med jetlag, men utenom det var dagen super. 

Gaver, frokost på Kalebs favoritt-pannekake-restaurant, spaghetti til middag, brownies m.m.