Mamma i misjon # 2

KULTURFORSKJELLER

For de fleste som reiser ut i misjon er misjonsopplevelsen de første årene preget av møte med en annen kultur som er ukjent og som utfordrer det som en trodde var "normalt". Reiser en til feks India eller Kenya er det forventet at en kommer til å få kultursjokk mer enn en gang. Vi er i Hawaii, og fordi de er en del av USA er den første tanken at de er en del av Vesten og derfor ganske like oss nordmenn. Men som mamma i misjon har jeg mer enn en gang opplevd at det ikke er tilfelle. De kjempestore kultursjokkene har det ikke vært, men vi er på en multikulturell plass med folk fra hele verden, og når kulturer møtes vil en også se forskjeller. 

Før jeg forteller mer om mine opplevelser og utfordringer med å leve som mor i en annen kultur, ønsker jeg å understreke at alle kulturer har mangler og feil, for vi mennesker er ikke perfekte. Det er lett å rakke ned på de andre og opphøye sin egen kultur, men det er ikke hensikten med dette innlegget. Så når jeg tegner et bilde av de andre og "oss", så vil ikke det nødvendigvis si at de har feil og "vi" har rett. Det er bare forskjellig, og Gud har gitt hver kultur sterke sider som andre kan lære av. 

Barnehage:
Vi har hatt Kaleb i barnehage i Norge og har hatt en viss forståelse av hvordan det er å ha ungen vår i en barnehage. Men i møte med barnehage her har denne forståelsen endret seg. Lukas har 27 unger i hans gruppe, og på de 27 ungene er det oftest 1 leder og 2 assistenter. "Det er jo alt for får voksne på så mange unger" - var første tanken min da jeg kom. Men det funker! Når lederen, Mrs Rita, ringer i bjella begynner samtlige unger å rydde opp lekene. Og lekene de har er ikke dukker, biler o.l, men puslespill og andre leker som trener intelligensen. Jeg var til stede under en "Circle time" og jeg var imponert over hvor rolig alle ungene satt og hvor mye de lærte. Så kan man jo spørre seg: "Men får de være barn?", slik som vi tenker at det skal være. Noe jeg ennå ikke har funnet svar på. Tanken har også vært der som mor, om min unge får nok oppfølging og omsorg, men Lukas trives kjempegodt og har blitt mye mer moden. Så så lenge han har det bra så er det godt nok for meg. 

Barneoppdragelse: 
"Et område som vi aldri vil bli enige om", som Darlene Cunningham sa under en samling med UofN Kona Moms. Og det er nok på dette området jeg har opplevd de aller største kulturforskjellene. Innad i Norge er det store ulikheter men allikevel tenker flere av oss likt, og myndighetene og samfunnet har lagt retningslinjer som viser verdiene vi står for i forhold til barneoppdagelse. 

Som innarbeidet norsk mor har det utfordret meg å bli iakttatt og vurdert av andre foreldre og folk som har andre metoder og syn. Kulturen her er mer preget av respekt for autoriteter, lydighet, ikke-toleranse for unger som legger seg på bakken og hyler og skriker, foreldre har tett oppfølging av sine barn og bryter inn så fort det er en konflikt og foreldre snakker åpent om hvordan de oppdrar sine barn og spør hverandre gjerne om råd (den siste har jeg likt veldig godt og lært masse av). 

Så hvordan takle disse forskjellene? Hvordan holde på sine verdier samtidig som man blir en del av miljøet og respekterer deres metoder og verdier? Jeg har flere ganger sagt til Magnar:"Det hadde vært så mye enklere om jeg var amerikaner". For når de andre mødrene prater i vei om kulturelle særtrekk, så kunne jeg bare hengt meg på. Men så er jeg nå en gang ikke det, og det er jeg jo også glad for, for jeg er norsk. Så jeg har valgt (etter mange runder med meg selv :) ) å ta det som er bra fra deres kultur og beholde det som er bra i min kultur, og ikke dømme dem selv om de har valgt annerledes. Og i stedenfor å tenke at jeg er annerledes, så prøver jeg å tenke at jeg kan bringe noe til dem fra min kultur og utfordre dem til å se annerledes på ting. I tillegg har Gud gjennom dette utfordret meg til å se hva Bibelen sier om barneoppdragelse og finne verdier der som jeg ønsker å formidle videre til mine barn. For det er "Guds rike"-verdiene som er viktigst samme hva folk sier. (Akkurat nå jobber jeg meg gjennom Orspråkene) 


Fortsettelse følger...