YWAM - stedet for økonomiske mirakel

"Del ut ettersom de hellige trenger,

og legg vinn på gjestfrihet."

Romerne 12:13

Dette fikk vi erfare i Lovssangsskolen (SOW) i dag. 

Vi fikk være en del av et av mange pengemirakel i YWAM. 

5 studenter i skolen vår manglet en god del penger for å kunne fullføre skolen. 

Vi satte av 2 timer til lovsang og bønn for å søke Gud og be om at disse pengene skulle komme inn. 

Krukker ble satt ut for hver enkel av de 5 studentene slik at andre i skolen kunne være med å gi hvis de opplevde at Gud ledet dem. 

Rundt 30 000kr kom inn på de 2 timene, og det bare fra skolen vår. 

Det var helt fantastisk! 

Vi fikk alle være med på å være en del av Guds mirakel. 

Mamma i misjon # 2

KULTURFORSKJELLER

For de fleste som reiser ut i misjon er misjonsopplevelsen de første årene preget av møte med en annen kultur som er ukjent og som utfordrer det som en trodde var "normalt". Reiser en til feks India eller Kenya er det forventet at en kommer til å få kultursjokk mer enn en gang. Vi er i Hawaii, og fordi de er en del av USA er den første tanken at de er en del av Vesten og derfor ganske like oss nordmenn. Men som mamma i misjon har jeg mer enn en gang opplevd at det ikke er tilfelle. De kjempestore kultursjokkene har det ikke vært, men vi er på en multikulturell plass med folk fra hele verden, og når kulturer møtes vil en også se forskjeller. 

Før jeg forteller mer om mine opplevelser og utfordringer med å leve som mor i en annen kultur, ønsker jeg å understreke at alle kulturer har mangler og feil, for vi mennesker er ikke perfekte. Det er lett å rakke ned på de andre og opphøye sin egen kultur, men det er ikke hensikten med dette innlegget. Så når jeg tegner et bilde av de andre og "oss", så vil ikke det nødvendigvis si at de har feil og "vi" har rett. Det er bare forskjellig, og Gud har gitt hver kultur sterke sider som andre kan lære av. 

Barnehage:
Vi har hatt Kaleb i barnehage i Norge og har hatt en viss forståelse av hvordan det er å ha ungen vår i en barnehage. Men i møte med barnehage her har denne forståelsen endret seg. Lukas har 27 unger i hans gruppe, og på de 27 ungene er det oftest 1 leder og 2 assistenter. "Det er jo alt for får voksne på så mange unger" - var første tanken min da jeg kom. Men det funker! Når lederen, Mrs Rita, ringer i bjella begynner samtlige unger å rydde opp lekene. Og lekene de har er ikke dukker, biler o.l, men puslespill og andre leker som trener intelligensen. Jeg var til stede under en "Circle time" og jeg var imponert over hvor rolig alle ungene satt og hvor mye de lærte. Så kan man jo spørre seg: "Men får de være barn?", slik som vi tenker at det skal være. Noe jeg ennå ikke har funnet svar på. Tanken har også vært der som mor, om min unge får nok oppfølging og omsorg, men Lukas trives kjempegodt og har blitt mye mer moden. Så så lenge han har det bra så er det godt nok for meg. 

Barneoppdragelse: 
"Et område som vi aldri vil bli enige om", som Darlene Cunningham sa under en samling med UofN Kona Moms. Og det er nok på dette området jeg har opplevd de aller største kulturforskjellene. Innad i Norge er det store ulikheter men allikevel tenker flere av oss likt, og myndighetene og samfunnet har lagt retningslinjer som viser verdiene vi står for i forhold til barneoppdagelse. 

Som innarbeidet norsk mor har det utfordret meg å bli iakttatt og vurdert av andre foreldre og folk som har andre metoder og syn. Kulturen her er mer preget av respekt for autoriteter, lydighet, ikke-toleranse for unger som legger seg på bakken og hyler og skriker, foreldre har tett oppfølging av sine barn og bryter inn så fort det er en konflikt og foreldre snakker åpent om hvordan de oppdrar sine barn og spør hverandre gjerne om råd (den siste har jeg likt veldig godt og lært masse av). 

Så hvordan takle disse forskjellene? Hvordan holde på sine verdier samtidig som man blir en del av miljøet og respekterer deres metoder og verdier? Jeg har flere ganger sagt til Magnar:"Det hadde vært så mye enklere om jeg var amerikaner". For når de andre mødrene prater i vei om kulturelle særtrekk, så kunne jeg bare hengt meg på. Men så er jeg nå en gang ikke det, og det er jeg jo også glad for, for jeg er norsk. Så jeg har valgt (etter mange runder med meg selv :) ) å ta det som er bra fra deres kultur og beholde det som er bra i min kultur, og ikke dømme dem selv om de har valgt annerledes. Og i stedenfor å tenke at jeg er annerledes, så prøver jeg å tenke at jeg kan bringe noe til dem fra min kultur og utfordre dem til å se annerledes på ting. I tillegg har Gud gjennom dette utfordret meg til å se hva Bibelen sier om barneoppdragelse og finne verdier der som jeg ønsker å formidle videre til mine barn. For det er "Guds rike"-verdiene som er viktigst samme hva folk sier. (Akkurat nå jobber jeg meg gjennom Orspråkene) 


Fortsettelse følger...

Vår tjeneste

Et nytt kvartal har startet, og siden dette ikke er noen A4 jobb så endrer arbeidsoppgavene seg i takt med kvartalene. 

Og som jeg har gjort alle de andre kvartalene vil jeg bare gi en liten oppdatering på noe av det vi holder på med i hverdagen, hvor tjeneste og fritid flyter i hverandre og definisjonen på hva som er hva ikke alltid er like lett å skille. 

Magnar: 

- Ansvar for økonomien i skolen

- Utarbeider ukeplaner

- Leder for en Ohana gruppe (smågruppe/lovsangsteam) sammen med Christina og Hyo (koreansk dame)

- Mentor for studenter og stab

- Spiller trommer på felles lovsang på basen

- Med på å utarbeide og pionere frem et nytt konsept som heter "Worship Leadership Track" som skal vare i 9 måneder. 

- Spiller trommer på bønnesett i Bønnerommet

- Underviser i musikk

Christina:

- Med som leder i Ohana gruppe

- Mentor for studenter og stab

- Hjelper til i Keiki Corner 

- Friminuttvakt for Kalebs klasse

- Tilstede i undervisningen i Lovsangsskolen, som er obligatorisk for stab

- Hjelper til med innkjøp av mat o.l. 

- Deltar på bønnesett i Bønnerommet

- Retter journaler

Keiki Triathlon

Ironman (Triathlon)gikk akkurat av stabelen i går her på øya. En prestisjetung konkurranse hvor en både svømmer, sykler og løper. 

I den forbindelse arrangerte barnehagen til Lukas et Triathlon for alle ungene i barnehagen. Månedens event kan man si. Alt var autentisk utenom svømmingen, som ble springing gjennom to oppblåsbare basseng med vann. 

For en stor dag for Lukas. Han kunne nesten ikke vente med å komme seg ned til barnehagen den morgenen. 

Og det ble HELT TOPP!! 

Han var stolt som en hane, og det var foreldrene også. :) 

Mamma i misjon # 1

Jeg har det privilegiet å være mamma til 3 herlige barn. Men å være mamma i misjon, i YWAM, på Hawaii, er allikevel ganske annerledes enn å være mamma i Verdalen. Noen sider av det har jeg delt i andre innlegg, men siden denne jobben er 24/7 så følte jeg at i hvertfall et av mine innlegg burde omhandle dette emnet. 

RUTINER: 

Ja, faste rutiner er det, men vi lever i et community som ikke alltid legger opp til eller tar hensyn til rutiner, så fleksibel er et ord som beskriver min hverdag. 

- Plutselig var det et ekstra møte eller en ekstra samtale som Magnar måtte gå på som ikke var planlagt, og så må man bare endre planene etter det. 

- Jeg tar som regel med meg ungene ned i klasserommet en eller flere ganger i løpet av uka og treffer studenter som ønsker å prate. Men ungene vil jo ikke stå stille så lenge, så det blir å holde fokuset i samtalen men samtidig holde et øye med Bella og Lukas så de ikke fordufter. Og noen ganger fordufter de og da er det bare å avslutte samtalen i en fei og sette etter dem. 

- Lukas sin barnehage begynner mellom 7.45 og 8.00, så for å rekke å lage niste (som her er noe mer avansert enn skive med leverpostei, og jeg prøver jo å ikke bare la det bli skive med egg eller peanøttsmør & syltetøy), lese i Bibelen, lage/hente frokost så må jeg opp senest kl 06. Og for de av dere som kjenner meg godt, så vet dere at det ikke er min naturlig døgnrytme. 

- Mandagsmorgen lovsang og torsdagskveld møte er fast rutine for familien - men så skal kanskje Magnar spille en mandag og kanskje i samme uke også på torsdagen. Da er det en noe mer stressa Christina som prøver å holde ungenes konsentrasjon i Ohana Court. Og siden jeg prøver å være kulturell sensitiv (og noen ganger prøver jeg sikkert for hardt også), så er det et kunststykke å ikke ha unger som springer vilt rundt og tiltrekker seg for mye oppmerksomhet.

Litt "Goldfish" hjelper for å holde konsentrasjonen i liten stund. 

Eller prøve å inspirere til å delta i lovsangen. 

- Siden skolen til Kaleb er privatdrevet så må foreldrene bidra mer, med blant annet å være vakt i friminutt og lunsjpauser. Dette kvartalet har jeg fredags friminutt. Og som mor (Magnar har jo ikke peiling) må en jo ha orden på alt som skal være klart til første skoledag (blant annet skoleuniform, 48 blyanter, fargeblyanter, maleskrin, malekoster, 6 forskjellige permer, 5 journaler, tusjer, såpe, våtservietter, tørkepapir, antibac, felles snacks + mye mer). Skolen er jo også veldig kreativ, så det er stadig mange kjekke happeninger og tilstelninger (neste uke skal feks Kalebs klasse feire at de er ferdige med å ha om gamle Hellas, med utkledning, mat og dans) og da skjer jo alt ved donasjon og ønske om foreldre som stiller opp. Og det er en glede å være med og hjelpe til og være aktiv i Kalebs læring og utvikling. Det er i tillegg inspirerende å se de andre foreldrene som aktivt tar del i hva barna lærer. Kommer mer tilbake til det i et annet innlegg. 

"Åpen dag" i klassen til Kaleb.
 Hvor elvene fikk fortelle om hva de har lært og vise klasserommet sitt til foreldrene. 

- Å bo på en base med masse unger og stor lekeplass har mange fordeler, men bakdelen er når mamma vil gjøre noe hjemme, som rydde, lage mat etc, da kaller selvfølgelig "Brannmannstangen" og vi ender opp ute på lekeplassen med klesvasken og maten på vent. 

- Og når jeg nå sitter her og skriver, dundrer lovsangen fra Ohana Court  inn i rommet og de små ligger og sover i hver sin ende av senga til meg og Magnar. Rutine? :) 

...fortsettelse følger :) 

Tid for å lære om fedrelandet og røttene :) 

"People honor with a stage. I (Jesus) honor with myself."

Dette har vært fokuset for School of Worship (Lovsangsskolen) denne uka.

Jeg hadde gleden av å sitte inne på en av undervisningene da Daniel Lehmann (skolelederen) underviste rundt dette og delte sitt vitnesbyrd. 

Det er dette vi i første omgang ønsker å understreke for studentene: 

At det er ikke scenen som er målet, men det er intimiteten med Gud, det å kjenne Han som er målet. 

Og jeg kjenner at det er utfordrende ord. 

For det er jammen meg lett å ønske seg en plass på scenen, enten det er gjennom tale, sang, dans e.l og se det som målet med det en driver med. 

"Om jeg bare..." eller "Når jeg bare..." 

Men skolen ønsker å lære studentene å ikke la ære fra mennesker bli en del av deres identitet som lovsangere. For det vil hjelpe dem til ikke å bli såret hvis mennesker avviser dem. 

Men det var en utrolig god påminnelse for meg også. 

Det å være bevisst på hvor mitt fokus er. 

For på en så stor base som dette, kan det noen ganger være lett å miste dette fokuset, for det er så mange som ønsker å være ledere og lede andre.  

Det er større kamp om å bli sett, selv om det ikke er noe en ønsker.  

Vi er mennesker og mennesker har dessverre lett for å sammenligne seg. 

Men da trenger vi å vite at for Gud er vi alle like verdifulle. 

NYTT BLOGGINNLEGG I MORGEN. 

BLOGGEREN SOVNET DESSVERRE.