Collage a la outreach

(Ja, jeg vet at denne posten kommer vel sent, og at jeg har vært elendig til å blogge for tiden. Men mistet helt gnisten på å blogge når skjermen på dataen døde og når strømledningen til dataen i tillegg sluttet å virke, men nå er jeg på banen igjen med nykjøpt strømledning. Så 1 av 2 får være godt nok.)

Når man har vært på andre siden av jorden (litt ironisk for det er jeg jo allerede), og opplevd en kultur, et liv og et sted som er så annerledes fra det livet en selv lever, da er det vanskelig å skulle velge hva en vil fortelle eller hvordan en skal sette ord på det en har opplevd med bare noen få ord. Og sånne ganger er det godt at det ikke er bare våre ord som setter spor, men at bildene vi sitter igjen med kan tale for seg selv. De virkeliggjør situasjoner, inntrykk og ikke minst enkeltmennesker. Enkeltmennesker med talenter, gaver, verdi og personlighet som er elsket av Gud og som gjenspeiler noe av Han, på tross av hvor en kommer fra, bakgrunn og forutsetning. 

(Hvis en dobbelklikker på bildene så blir de større)

Avreise.no
Frokost i Honolulu, fly og flyplasser - vi koser oss (alt utenom sikkerhetskontroller)!

Vi tilbrakte mye tid i bil, men det var alltid noe å se og oppleve.
Trafikken i Manila er crazy!!
En av mine favoritter enten fra bilvinduet eller i gata: iakta mennesker, situasjoner og hverdagsliv.
Oppe nest øverst til venstre: Jeepney (billig og greit fremkomstmiddel)

Den aller første dagen var vi på tur med Førskolen til et barnemuseum.
Vanskelig å forstå at disse nydelige barna kommer fra slummen.
Mange av dem hadde aldri vært ute av slummen før, kjørt bil eller spist på en restaurant.
Vi fikk også vårt første glimt av to av våre fadderbarn.
Jenta nede til venstre var bare ei sjarmerende lita godjente som endte med å henge med Isabella store deler av turen.

Vårt første møte med barnehjemmet og de nydelige ungene og herlige staben som var der.
Det var bursdagsfest og et fast rituale var at en del av staben danset en bursdagsdans for bursdagsbarnet.
Magnar la sin elsk på jentebabyen på 4 måneder (bildet nederst i midten) fra første stund.
Vi var jo selv litt usikre på hvordan vi skulle være overfor alle barna, så litt "stive" virket vi nok. Mange navn å huske og mange som ville ha kos. 

Vi hadde jo også en del fritid og den gikk blant annet med til å henge med de to guttene i huset, spise god mat med vertene våre, sovne i bilen, utforske byen på egenhånd fra en Jeepney og se litt på vareutvalget, og ja selvfølgelige ta en tur innom en av de mange mange spillehallene (hva er det med Asia og spillehaller?)

Enda mer lek, moro og kos på barnehjemmet.
Vi begynte heldigvis å bli litt mer varme i trøya. 

Det var utrolig sterkt å få treffe de tre fadderbarna våre Christian, Ariel og Angelica, og se hvor de bodde og treffe noen av familien deres. Vi hadde også med en pose med et par ting fra Hawaii til hver av dem. Det var stor stas for dem.
Men det var også en tøff opplevelse å gå gjennom slummen der de bor å se den enorme fattigdommen.
På  bildet øverst til venstre var det en far og en sønn som sorterte søppel for å finne noe de kunne selge.

Det var en utrolig velsignelse å få være med de eldste barna på barnehjemmet på en overnattingstur til sjøen.
Da fikk vi muligheten til å bli bedre kjent med dem. Flere av dem hadde nesten ikke sovet natten før for de gledet seg sånn. Og en kunne se hvor takknemlige og glade de var over å få kunne reise på en slik tur. 

Som en liten premie på slutten av turen tok vi ungene + gutten til vertene våre med på et akvarium i byen.
Men det var ikke fiskene som det var mest stas å se, det var ørnen (ørnene) nederst i midten. 

Måtte jo ta med en liten collage av noen av hjerteknuserne. 

Våre verter Bjørg og Ingar som det var en glede å bo hos og bli bedre kjent med.
Det ble en flere gode samtaler om kveldene og på de mange bilturene (ja, for det tok 1 time fra der de bodde til slummen, og 25 min til barnehjemmet).
Jeg må jo legge til at hvis noen av leserne ønsker å støtte et bra arbeid så er dette virkelig noe som er verdt å støtte. 

Skrevet av Christina 

Vårt innlegg i gjesteboka til Rejoice

Find, help, raise them up and 

give them a future.

Vi er en familie på 5 som har hatt den store gleden av å være i Manila i to uker på besøk hos Bjørg og Ingar for å se og hjelpe litt til med arbeidet deres på Rejoice og i Tondo. To uker som har inspirert, engasjert og utfordret oss og gitt oss mange nye perspektiv på livet. Hvis vi skal oppsummere med noen få ord det som vi har fått sett og erfart av arbeidet her så vil det være Salme 82:3: “Vern den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett."

Dette er et ord som det er tydelig at Bjørg og Ingar har tatt på alvor, for det er dette de har lagt ned livet sitt for. De har blitt et forbilde og en inspirasjon for oss når det gjelder deres hengivenhet, brann og kjærlighet for det de tror på. For hvor mange over 50 år velger å reise fra Norge for å se at undertrykte og farløse få sin rett på andre siden av jorden? Vi ønsker å ære dem, for de har reist fra barn, barnebarn, familie, venner, norsk kultur, språk, velferdssamfunnet og mye mer, en pris mange ikke er villige til å betale. Men for en velsignelse de får være i en by med så mye nød og elendighet.

Mat, klær, seng å sove i, tak over hodet, leker og fritid er ting som vi nordmenn tar for gitt og ofte enser vi ikke en gang at disse tingene eksisterer, og vi tar dette som en selvfølge i livet. Her i Manila skjønte vi fort at dette ikke er en selvfølge etter å ha gått gjennom "gatene" i Happyland og sett den ekstreme fattigdommen med matmangel, mengder av søppel og "hus" som er i en elendig forfatning. På tross av fattigdom og nød så smilte og vinket allikevel barna til oss mens vi gikk forbi.
Kontrasten ble veldig stor når vi senere kom inn på Rejoice og ble møtt av glade og tillitsfulle barn som bor i et fint og rent hus, har hver sin seng, nok mat, leker og masse tid til å leke og være barn. Etter å ha hørt historiene deres, da VET en at de fleste av disse barna har fått livet i gave. De har fått et liv som bare få eller ingen av dem kunne drømt om skulle bli virkelighet. Men de har ikke bare fått de grunnleggende materielle tingene i livet dekket. En av de tingene som virkelig har gjort inntrykk på oss er kjærligheten barna på Rejoice får. Det mangler ikke på klemmer, gode ord og oppmuntringer fra Ingar, Bjørg og resten av staben. Som foreldre er det en selvfølge for oss å kose, klemme og si fine ting til barna våre, men dette er dessverre langt fra en selvfølge i Happyland. Å se kjærligheten ungene på Rejoice og arbeidet i Tondo får, har blitt et sterkt bilde på Guds kjærlighet. "Det du har gjort mot en av disse mine minste, har du gjort mot meg." Matt 25:40.
Det har vært en glede å få se hvor mye de verdsetter hvert enkelt barn. Bare mens vi har vært her har de feiret bursdager for barna, tatt dem med på tur til Jollibee (mest populære fast food kjeden her), latt dem få bli en del av en lokal kirke og deres søndagsskole, dratt på helgetur ut av byen til hotell med strand, god mat, lørdagsgodt og kos på programmet.

I bistandsverden brukes ofte et ord som kalles "Empowerment". Empowerment kan forstås som en prosess hvor mennesker bygger evnen til å handle på egne vegne, og på denne måten styrker selvbildet sitt, og kan ta valg som kan endre deres fremtid. Dette er noe av det vi har opplevd at dette arbeidet virkelig gjør. Ved å bedre barnas materielle situasjon og så inn i deres sjel og ånd, utvides barnas perspektiv slik at de kan få styrke til å ta gode valg og komme ut av en ellers meget destruktiv og vond syklus preget av fattigdom, misbruk, vold, tenåringsgraviditeter m.m. Barnas kjærlighetstanker fylles opp med verdifulle minner som vil gjøre dem sterkere i møte med en verden full av urettferdighet.
Disse to ukene i Manila hos Ingar og Bjørg, hverdagshelter som har lagt ned livet sitt for å bety en forskjell i denne verden, er noe vi sent vil glemme.

Mvh
Magnar og Christina