Ja, nå er det bare 4 dager til vi setter oss på flyet til Norge og gode Jæren.
Og bak oss legger vi 10 måneder med å bo i tett felleskap med andre.
Mange synes nok det er uforståelig at en familie på 5 velger å bo så lenge på bare 50 kvadratmeter, og ja det har hatt sine utfordringer også.
Det eneste som skiller deg og naboen er en dør med en stor madrass foran og i forsøk på å stenge ut litt mer av lyden så har en plassert skuffeseksjoner i høyden.
Og smertefullt så vet en at hvis ungene våre griner, roper, springer, hopper eller sloss så hører naboen det meste.
Eller nettopp fordi det ikke er vinduer men en tynn netting som skiller oss og de andre, så kan Isabellas gråt høres 4 bygninger bak oss.
 |
| En noe eldre oversikt av basen, vårt felleskap. |
Og i community så deler vi jo på det meste, som feks VASKEMASKIN og tørketrommel.
Og da hvis naboen ikke har skrevet seg opp på lista for klesvask men tilfeldigvis tar maskinen når vi har skrevet oss opp fordi ungene har tisset i senga, så kommer det først et "grrrr" og så må en jo bare ta det med et smil og tenke at neste gang er det kanskje meg.
STØVSUGER!
Det har jeg lett etter mang en gang, først en dag, og så neste dag, og så dagen etter der, og til slutt så blir det å ta kosten fatt.
LYD...
...det har vi definitivt blitt vant til.
For når en har rom rett ved siden av Ohana Court (den store møtehallen) og rett ovenfor lekeplassen da har en lyd hele dagen enten det er lovsang, taler, unger som roper, ungdommer som skater, folk som spiller basketball etc etc.
INSEKT!
Ja, det har vi også nok av her og mindre er det ikke når en bor i felleskap og unge studenter som nettopp har flyttet hjemmefra ikke tømmer bosset eller vasker rommet.
Gleden er stor når maur, kakerlakker, biller, mygg og alt annet på 6 ben kommer krypende over golvet.
Men kanskje den aller største utfordringen og til tider angstfremkallende tingen dette kvartalet har vært BEDBUGS!
Og da spør du kanskje: "Hva i alle dager er det?"
Det visste ikke jeg heller før, men nå vet jeg definitivt det. Små insekt på 5mm som på norsk kalles veggedyr. Og ja, de bor ofte i sengen, madrassen eller sengerammen, men kan også bo rett og slett overalt. De kryper frem om natten og lever av blod og biter deg og etterlater deg mygglignende stikk.
Nå tenker du kanskje: "Men det høres jo ikke så ille ut".
Joda det er ille. For de formerer seg raskt og er ufattelig vanskelige å bli kvitt.
Faktisk så kan en aldri vite om en er kvitt dem hvis en først får dem.
Og disse siste kvartalene har de inntatt basen her, og de sprer seg så raskt at det rett å slett ikke er morsomt.
Vi trodde et par ganger at vi hadde fått dem, men tror nå at vi ikke har hatt dem eller har dem. Men det har skapt så mye frykt her på basen for flere bygninger er blitt rammet.
Så nå sprayes alle som kommer inn fra outreach med alkohol, kofferter, klær, bøker...ja rett og slett alt.
Madrasser har blitt kastet i fleng. Rom er nedsprayet. Og gratisbutikken er stengt.
Men til tross for alle utfordringene, så har det vært utrolig bra å bo i community (felleskap med andre). Man treffer folk når dagene er gode og når dagene er dårlige, og kan være der for hverandre og be for hverandre.
Ungene har også kost seg masse med barn rett i nabolaget og mulighet til å boltre seg ute.
Så å bo i community har lært meg å være mindre egoistisk og mer takknemlig.
