Blogghilsen fra Magnar

Da var det min tur til å skrive litt på bloggen vår. Første gang jeg blogger, så dette kan kalles en verdenspremiere. Jeg har endelig kommet meg etter en liten tur med magetrøbbel og hadde en slakk dag i går (onsdag for meg...).

Vi har vel funnet ut at det er jeg og Lukas som har mest norsk blod i oss og trenger mest tid til å venne oss til varmen og fuktigheten, men et par dusjer til dagen hjelper for oss begge to...

Det er allerede gått to uker siden vi reiste. Ting begynner å normalisere seg, men noe som jeg merker jeg går rundt og tenker på og søker etter, er å finne en rytme i hverdagen. Dagen begynner med en stille stund kl 5:30, ellers så prøver vi å rekke alle mattidene her og få ungene ut å leke. Varmen, kulturer og alle inntrykkene gjør at det å bevege en familie på 5 tar litt lenger tid enn vi er vant til. Litt spent på hvordan det skal gå når vi fra mandag av har fult program med stabsarbeid. Skal bli kjekt å komme i gang, men ber om at vi skal finne en god rytme mellom familie, tjeneste, kontakt med Norge og annet hverdagsliv.

Til nå så har kanskje Christina vært den mest aktive av oss i forhold til tjeneste, mens jeg har passet unger, men litt har jeg fått gjort. Flere samlinger med staben (i dag var vi hjemme hos Darline og Loren Cunningham), spilt trommer på mandagsmorgen lovsangssamling, praktisk arbeid for å klargjøre en ny studentlandsby til slutten av september. (En av utfordringene her på universitetet er at i september så ventes det et innrykk på 500 studenter, og pr dags dato så er det bare sengeplasser til 360...).

En misjonstjeneste i utlandet er veldig spennende. Mange nye inntrykk hele tiden, men merker også endel nye utfordringer. Litt utfordrende å kommunisere dype følelser, teologiske meninger, kreativ visjonær tenkning og dagligdags humor. Blir sikkert oppfattet litt overflatisk og seriøs, men det ordner seg nok etterhvert... En annen utfordring og kanskje det største bønneemnet vårt nå er at ungene skal trives. Språket må læres enten de vil eller ikke, og det er litt hardt å være far når ungene av og til opplever ensomhet på grunn av språket.

På tross av alt som er litt utfordrende og mange nye ting å forholde seg til, så merker vi at Gud bekrefter at det er her Han vil ha oss nå. Dette er noe vi har ventet på og kjent kallet til i over 10 år. Universitetet her byr på utrolig mange muligheter og vi treffer hele tiden flotte, engasjerte og brennende mennesker. Dette er en plass hvor vi får mye, samtidig så blir det spennende å se hvordan vår tjeneste utvikler seg og hva vi kan få bringe inn i dette miljøet som årlig dyktigjør og sender ut flere hundre misjonærer.

Avslutter dette blogginnlegget med et par bibelvers som har fulgt meg og inspirert meg den siste uken. Leser fortiden den engelske bibeloversettelsen The Message, hvor det står om Jesus sin måte å utøve lederskap på. La oss lære av Mesteren (Lukas 22:25-27): 

Kings like to throw their weight around and people in authority like to give themselves fancy titles. It's not going to be that way with you. Let the senior among you become like the junior; let the leader act the part of the servant. Who would you rather be: the one who eats the dinner or the one who serves the dinner?You'd rather eat and be served, right? But I've taken my place among you as the one who serves.

Takker for alle dere som følger med oss. Takk for støtte og forbønn!!

Magnar