Takker Gud for bil

Helt siden vi kom hit har folk sagt: "Dere må jo få dere bil, dere har jo 3 barn". 
Vi var selv litt usikre før vi dro om vi skulle kjøpe oss bil, men vi bad over det og kjente at det skulle vi gjøre. 
Men å få tak i en grei bil her i Kona, sånn helt uten videre er lettere sagt enn gjort. 
Så ukene gikk og vi fortsatte å gå med familie på 5 til Walmart i stekende sol (en sjeldenhet her). 
En dag vi var på lekeplassen her snakket vi om hvor frustrerte vi var begynt å bli over situasjonen og vi satte oss der og da ned og ba om at ting måtte legge seg til rette. 
Magnar gikk deretter rett inn på internett og fant plutselig en minivan til en ok pris og den befant seg her i Kona. Vi fikk skikkelig fred for at dette var bilen for oss. 
Jeg ringte vedkommende og sa at vi var interessert i bilen og lurte på om vi kunne få se på den. Joda, det kunne vi selvfølgelig. Jeg spurte deretter hvor de bodde, og mannen sa at de bodde i Kona men bilen befant seg på arbeidsplassen hans, og de var misjonærer på the University of the Nations. Da jeg sa at det var vi også, måtte vi begge le og resten av samtalen ble ganske så festlig. 
Da vi traff mannen senere sa han at 6-7 stykker hadde ringt etter oss, men fordi vi var misjonærer som dem ville de selge den til oss. 

Men så var det utfordring med betalingen, for han ville helst ha pengene så fort som mulig og ønsket ikke at vi overførte dem fra vår konto i Norge så da var alternativet kun å ta pengene ut i cash. He,he... Andre sa at det kunne bli vanskelig. Men det gikk det også. Så vi sprang rundt i ulike minibanker å tok ut et ganske stort beløp, særlig når pengene kom ut i 20 dollar sedler. 


Men selv om vi hadde bil, så betydde ikke det at vi kunne kjøre bilen, for vi måtte jo ha bilforsikring. Og ingenting skal jo være enkelt her i USA når en ikke er amerikanske statsborgere eller har US Social Security Number. Men Gud ledet oss der også og vi fikk en god og billig forsikring hvis vi lovet å få oss US førerkort innen en måned. Så da blir det snart oppkjøring på oss også - og jomfrutur til Hilo (en by som ligger 2 timer fra Kona) ble det også for å få med oss et brev vi trenger for å få kjøre opp. 

Så da ble det bil på oss og vi er sååååå takknemlige til Gud for den. 

For en velsignelse, og appåtil kan vi ta med andre også på tur. 

Bilturen over fjellet til Hilo. Nydelig natur.

Skrevet av Christina

En barriere som er brutt

Kaleb er jo ikke den mest impulsive og vågale gutten. 

Men han har nå brutt en barriere. 

Nå har han lært å svømme under vann med maske. 

Han dukker ned og henter opp gjenstander på bunnen. 

Det var en stor seier. 

Plutselig trives han så mye bedre i vann. 
(Filmen ble tatt i begynnelsen da han bare torde m/snorkel)

I tillegg hadde han sin første "gå alene og snakke engelsk". 

Han elsker Frappe m/cookies & cream. 

Men fikk ikke kjøpe hvis han ikke gikk selv og bestilte. 

Så da gjorde han det. 

Og kom hjem med en herlig Frappe. 


To seirer for oss som foreldre fordi overgangen til dette nye livet har jo vært stor for ungene. :) 

School of Worship oppdatering :)

Så etter å ha vært her i over 3 uker allerede så hadde vi våre første stabssamlinger sist helg der omtrent all staben i School of Worship var samlet. 
Det var utrolig kjekt og inspirerende å få treffe alle de andre i staben. 
Vi bad, lovsang, fikk undervisning, delte og bare koste oss sammen. 
For en god gjeng - bare en haug med erfarne og voksne ledere som vi allerede har blitt inspirert av. 
Gjennomsnittsalderen er rundt 30 år og vi er til nå 17 stab. 
Bare 2 av 17 stab er single, og bare 1 par har ikke barn, men venter. (Hvis regnestykket med 2 av 17 ikke fungerer i hodet ditt er det fordi en av staben ikke har med kona i SOW staben). 
Til sammen er det 14 barn i staben. Så du kan si at vi føler oss som en del av gjengen. :) 
Skolelederne har ikke ledet noen skole før og er derfor veldig inkluderende og ønsker at vi som stab skal jobbe som team med å ta avgjørelser og komme med innspill. Og de gjør en glimrende jobb. 


To dager hadde vi stabssamling fra kl 8 - 13, og ungene skulle ikke være med. Så for første gang leverte vi dem til noen avtalte barnepassere (som skulle passe de andre sine unger), men som bare snakket engelsk. Og det var jo litt spennende kan du si, men det gikk veldig godt med alle 3. 
Etter en av samlingene ble roller fordelt (med eget innspill) og sånn ble det for herr og fru Helland: 
Christina: lage dørskilt, holde meg oppdatert på studenter som trenger hjelp med VISA, hospitality under undervisningen (sette frem mat, lage det koselig osv). 
Magnar: sette sammen lovsangsteam, utvikle musikalske gaver hos studentene, styre lyd/anlegg under undervisning. 
Alle parene/staben skulle også lede hver sin smågruppe og ha jevnlig en til en kontakt med studenter. 

Strandtur med staben og alle barna 

Skrevet av Christina S. Helland

Gullkorn fra Kaleb

I går kveld talte Loren Cunningham (grunnlegger av YWAM eller UiO) på et av kveldsmøtene under Workshopen (YWAM konferanse med ledere og stab fra hele verden), men fordi vi har barn ble det til at vi så talen på rommet ved hjelp av Live streaming på nettet.
Kaleb fikk også med seg en del av talen, og vi prøvde å fortelle han hva det handlet om. Og han ble spesielt fasinert av et vitnesbyrd fra en i Nigeria som hadde vært med å bedt for en død dame som stod opp igjen. (Digresjon)
Jeg tenkte at det kunne jo være lurt å fortell Kaleb hvem denne Loren Cunningham var - altså grunnlegger av hele YWAM. Så etter at jeg hadde prøvd å forklare det var Kalebs respons: Wow...så han er altså den mest kristne på basen her.
Og ja, det ledet til nok en forklaring :)

Relasjoner

Relasjoner er jo en artig, spennende og utfordrende del av livet. 
Nå har vi jo vært her litt over 2 uker og har begynt så smått å bli kjent med noen nye mennesker. 
Og relasjonene her er annerledes på flere måter: 
- Noe av det første folk spør meg om er hvor lenge vi skal være her, og det er ikke uten grunn. For de som er her over lenger tid vil raskt vite om vedkommende som de prater med er noen som det er verdt å investere tid i. For folk her kommer og går hele tiden, så det er fullt forståelig. Og når jeg sier 2 år, så ja, da er det godkjent for eventuelt å bli bedre kjent, hvis kjemien er der. 
- En annen ting er at folk her lever med Gud på en annen måte enn det jeg er vant med hjemme, og det preger relasjonene på mange måter. Folk er opptatt av å be for og med hverandre på jevnlig basis og som en naturlig del av livet. Fikk også et spennende spørsmål av ei jeg har blitt kjent med her etter noen samtaler, hvor hun spurte meg om "Hva er din favorittmåte å lese Bibelen på?". Ok, har aldri fått det spørsmålet før, så jeg måtte tenke litt på det før jeg svarte henne. 
- Folk spør også fort om hvilke visjoner og mål vi som ektepar har for livet og tjenesten vår, og det er veldig ransakende og inspirerende både å høre andres mål og tenke over sine egne. 


Så gleder meg til å dele liv med disse "annerledes" YWAM folka :) 

Skrevet av Christina 

Blogghilsen fra Magnar

Da var det min tur til å skrive litt på bloggen vår. Første gang jeg blogger, så dette kan kalles en verdenspremiere. Jeg har endelig kommet meg etter en liten tur med magetrøbbel og hadde en slakk dag i går (onsdag for meg...).

Vi har vel funnet ut at det er jeg og Lukas som har mest norsk blod i oss og trenger mest tid til å venne oss til varmen og fuktigheten, men et par dusjer til dagen hjelper for oss begge to...

Det er allerede gått to uker siden vi reiste. Ting begynner å normalisere seg, men noe som jeg merker jeg går rundt og tenker på og søker etter, er å finne en rytme i hverdagen. Dagen begynner med en stille stund kl 5:30, ellers så prøver vi å rekke alle mattidene her og få ungene ut å leke. Varmen, kulturer og alle inntrykkene gjør at det å bevege en familie på 5 tar litt lenger tid enn vi er vant til. Litt spent på hvordan det skal gå når vi fra mandag av har fult program med stabsarbeid. Skal bli kjekt å komme i gang, men ber om at vi skal finne en god rytme mellom familie, tjeneste, kontakt med Norge og annet hverdagsliv.

Til nå så har kanskje Christina vært den mest aktive av oss i forhold til tjeneste, mens jeg har passet unger, men litt har jeg fått gjort. Flere samlinger med staben (i dag var vi hjemme hos Darline og Loren Cunningham), spilt trommer på mandagsmorgen lovsangssamling, praktisk arbeid for å klargjøre en ny studentlandsby til slutten av september. (En av utfordringene her på universitetet er at i september så ventes det et innrykk på 500 studenter, og pr dags dato så er det bare sengeplasser til 360...).

En misjonstjeneste i utlandet er veldig spennende. Mange nye inntrykk hele tiden, men merker også endel nye utfordringer. Litt utfordrende å kommunisere dype følelser, teologiske meninger, kreativ visjonær tenkning og dagligdags humor. Blir sikkert oppfattet litt overflatisk og seriøs, men det ordner seg nok etterhvert... En annen utfordring og kanskje det største bønneemnet vårt nå er at ungene skal trives. Språket må læres enten de vil eller ikke, og det er litt hardt å være far når ungene av og til opplever ensomhet på grunn av språket.

På tross av alt som er litt utfordrende og mange nye ting å forholde seg til, så merker vi at Gud bekrefter at det er her Han vil ha oss nå. Dette er noe vi har ventet på og kjent kallet til i over 10 år. Universitetet her byr på utrolig mange muligheter og vi treffer hele tiden flotte, engasjerte og brennende mennesker. Dette er en plass hvor vi får mye, samtidig så blir det spennende å se hvordan vår tjeneste utvikler seg og hva vi kan få bringe inn i dette miljøet som årlig dyktigjør og sender ut flere hundre misjonærer.

Avslutter dette blogginnlegget med et par bibelvers som har fulgt meg og inspirert meg den siste uken. Leser fortiden den engelske bibeloversettelsen The Message, hvor det står om Jesus sin måte å utøve lederskap på. La oss lære av Mesteren (Lukas 22:25-27): 

Kings like to throw their weight around and people in authority like to give themselves fancy titles. It's not going to be that way with you. Let the senior among you become like the junior; let the leader act the part of the servant. Who would you rather be: the one who eats the dinner or the one who serves the dinner?You'd rather eat and be served, right? But I've taken my place among you as the one who serves.

Takker for alle dere som følger med oss. Takk for støtte og forbønn!!

Magnar

En dag på Hawaii

Så en av mine beste venner i Norge spurte meg om hvordan dagene er her på Hawaii, og da tenkte jeg at jeg kan jo gi dere et lite innblikk i hvordan det har vært så langt. Eller hvordan en dag kan arte seg her til nå. (Skolen er ikke helt i gang med stabstreningen ennå, starter i morgen så da blir det nok litt annerledes :) ):


Ca kl 06:00:          Står opp og kler hele familien
Fra kl 06:15 - 07:15: Frokost i kantinen - vanligvis brød, egg og    havregrøt (Ja, frokosten er tidlig her, så enkelte dager har en av oss voksne måttet gå ned og hente frokost opp på rommet for ungene ikke har klart å stå opp). 
Kl 8-11:              Enten lovsangsmøte i Ohana-court, henging på rommet, litt "hus"-vask, klesvask, være på besøk hos noe nye folk, stabsmøte (var i dag med 2 av damestaben på handletur for å handle inn mat til stabssamlingene i helga) eller lese i Bibelen. 
Kl 12:00:             Lunch (eller middag) i kantinen, hvor vi stadig møter nye folk og prater med folk vi kjenner. 
Kl 14:00:             Evt bading i bassenget, gå en tur til stranda, leke på lekeplassen eller evt handle (når vi hadde bil). 
Kl 17:00:             Middag på basen (kveldsmat) 
Kl 18:00:             Litt mer leking. 
Kl 18:30:             Dusje ungene etter en svett dag. 
Fra kl 19:00-20:00:   Prøve å legge alle ungene på samme rom, mens det er god støy fra kantinen som er rett ved siden av (i dag var det diskotek der til kl 21.00, så da var det jo ikke akkurat like lett å legge dem. Kaleb lå og danset i senga til musikken;) ).
Fra kl 20:00:         Gjøre forfallet arbeid, sitte på Macen og oppdatere oss, gjøre litt stabsarbeid (jeg har sagt meg villig til å administrere en del av arbeidet med studentene som kommer inn, ha kontakt med dem over mail hvis det er noe de trenger osv) og evt treffe noen (da blir det jo enten Magnar eller meg som blir hjemme),vasket klær igjen, eller så har det jo hendt mang en gang at en av oss sovner mens vi har prøvd å lagt ungene. 


Helgene er jo roligere og da har vi tatt en tur på stranda (ikke akkurat at vi har hatt mer enn 2 helger her, he,he). 


Så sånn har dagene våre vært til nå mer eller mindre. 

Skrevet av Christina