Godt nytt fra oss

Godt nyttår alle sammen!!! Tenk at vi nå har gått inn i år 2014. Jeg kjenner at jeg er skikkelig spent på hva akkurat dette nye året vil bringe. Mange nye muligheter står for døren.

I høst begynte blant annet Gud å tale til oss om å dra på en Familie outreach, bare oss som familie. Dette hadde også utspring i at da vi kom hit i august sa immigrasjonsmyndighetene i USA at vi bare fikk 6 måneder før vi måtte ut av landet. Vu kunne reise til et annet land for så å komme inn igjen, Ettter å ha bedt over dette opplevde vi at vi fikk Filippinene på vårt hjerte og blant annet arbeidet som drives av 4forPeople (Bjørg og Ingar Åkerlund). Så dette har ledet til at vi 4.februar drar som familie til Manila i 20 dager!!!

Dette blir vår aller første outreach som familie (outreach=i våre setting betyr det å nå ut til andre mennesker med evangeliet og Guds kjærlighet). Vi er skikkelig spente og gleder oss masse til dette. Jeg har begynt med litt reserach om landet og byen slik at når vi har "teamsamlinger" (en gang i uken) før avreise så kan ungene og vi få lært mer om stedet vi skal til. Primært skal vi være med å jobbe på barnehjemmet Rejoice der de har omlag 20 barn i alderen 0-12år. Det blir virkelig spennende for Kaleb, Lukas og Isabella å få leke med alle disse barna. I tillegg er vi utrolig glad for at vi får mulighet til å møte våre 3 fadderbarn (en til hver av ungene, 2 gutter og 1 jente) Ariel, Christian og Angelica. Her er en link til websiden for organisasjonen som driver dette arbeidet www.4pforpeople.org . Dette er verdt å ta en kikk på. 

Så for oss som familie er dette det første som står for døren i 2014. Ellers så reiser Renate til Norge om 2 uker, så vi skal nyte den siste tiden med henne. I januar er vi ellers involvert i lovsangsarbeidet på basen, Magnar hjelper blant annet til i bønnerommet og Performing Arts DTS, jeg er fortsatt med å hjelper til i Learning Center (Kalebs skole), passer andre sine barn, mentorsamtaler og der jeg kan være til hjelp + forberedelser til turen. 

En underlig nyttårsfeiring :)

Et innblikk i nyttår på Hawaii i YWAM.
Dagen var ikke akkurat spektakulær. Det var to dager til Arrival Day her på basen, så folk var travle og trette. For å tydeliggjøre hvor travle folk var og hvor lite folk brydde seg om nyttårsfeiring så har jeg et eksempel hvor sendte jeg en melding til en god venninne dagen før nyttår og spurte: "Har dere planer for i morgen kveld?". Svaret var: "Hva skjer i morgen kveld?".

Ingen av våre venner hadde planer. Vi hadde kos som familie tidlig på kvelden, og så la de små seg og deretter fikk vi besøk av naboene som gikk kl 23. Jeg var med og hentet en norsk familie på flyplassen kl 21.30 og brukte 2 timer på det, og etter det var Renate invitert til en fest og ville ha meg med.

Vi reiste dit kl 23.15 og da var det fullt hus, men for å si det sånn, jeg var den eneste med barn. Da klokken ble tolv, var det et meget beskjedent fyrverkeri som satte i gang. Jeg så kanskje 10 raketter. Og da det var over, pakket folk sammen og reiste hjem. Vi ble stående og snakke med noen få sjeler som ikke var helt klar for å legge seg, men kl 01. var det på tide og ta turen hjem. Og dette var unge og de fleste single folk. Jeg var og forblir sjokkert.

Alle gode ting er tre

Den 18.desember var den tredje lovsangsskolen som vi har vært med å stabe og lede slutt. For en skole! Vi kunne ikke skryte nok av studenter, stab og lederskap under stabsevauleringen den 19.desember. Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, aldri før har vi hatt en så bra skole. Det har ikke vært noe drama og andre ledere og skoler på basen har ofte kommentert hvor bra denne skolen har vært. Studentene har hatt et bra miljø seg imellom og mange har sagt at det har vært den beste skolen de har tatt. Vi har sett studentene bli forandret og utfordret av de ulike talerne, mentorsamtalene, miljøet, bøkene, fremførelsene og musikkundervisningene. 

Jeg må ærlig innrømme at selv om jeg har sett mange mennesker komme og gå gjennom denne tiden vi har vært her, så er det fortsatt trist når enda en skole er slutt. Jeg hadde et sentimentalt øyeblikk under Lovefeasten (avslutningsfesten) da jeg innså at aldri vil jeg være i akkuat den samme settingen med de samme folkene. Jeg føler meg priviligert som har vært sammen med så mye bra folk akkurat for denne tiden på dette stedet. Flere av staben har dratt og vet ikke om eller når de kommer tilbake og studentene har nå dratt på ulike outreacher til Øst-Asia, India, Armenia og California, og noen har dratt hjem. Nok en gang kjenner jeg den såre følelsen av å måtte si farvel til mennesker som jeg har blitt glad i. 

Bilder fra Lovefeast: 

Til venstre: Samantha (co-leder for skolen og god venn) sammen med Renate og meg. Øverst høyre: Esther og Daniel (skoleledere og gode venner). Nederst høyre: De tre fantastiske jentene jeg har vært mentor for. 

Venstre: Kelly (herlig stab og venninne). Øverst høyre: Eva og Vegard (venner og de vi har vært mentorer for). Nederst høyre: Jam session for kvelden. 

Den første julen...

...som jeg ikke får feire sammen med min gode far

...hvor jeg ikke får kjøpt en gave med en "Til: Far" lapp på til å ha under juletreet

...hvor jeg ikke kan høre fars muntre stemme si: "God Jul, Christina"

...jeg har fått et bilde av en helt frisk far oppe i himmelen, med et stort smil, og han vinker til meg og sier at han er så stolt og glad i meg

...som jeg heller ikke får gi min kjære mor en juleklem

...Renate feirer sammen med oss på Hawaii

...jeg feirer i det "huset" vi bor i nå - og gleden er stor over å ha en stekeovn 

...ble det i en stall født en Frelser for alle mennesker, Guds gave til oss 

...var det noen vise menn som la ut på en reise for å finne denne Kongen 

Scenen er din...

Man trenger ikke en fysisk scene for å formidle et budskap eller å bli sett av andre. 

Vi har alle en scene

hvor våre liv utspilles for menneskene rundt oss. 

Vi har alle et budskap vi kan formidle. 

Vi har alle et talent, en gave, som vi fått,

som er unik,

som gjør at den rollen vi spiller ikke kan bli spilt av noen andre. 

Jeg føler at jeg har levd på en scene de siste månedene. 

Når en bor tett på folk, da er det ikke mye som holdes skjult. 

Da kommer "the good, the bad and the ugly" frem.

Og alt som heter perfeksjonisme i meg blir knust. 

Men takk og lov for at jeg har en Far som bruker uperfekte mennesker, 

til å være del av et perfekt budskap. 

Da er det oppmuntrende å høre at de stuntene,

som jeg ikke tenkte var noe særlig viktige i det store bildet,

har gjort inntrykk på andre mennesker. 

"Det at du og Magnar inviterte på middag og åpnet hjemme for meg, 

 gjorde at jeg beholdt forstanden i en tøff tid" - sitert av en god venn og respektert leder

For de av oss som ønsker å formidle det samme budskapet,

så er vi ikke bare på vår egen scene, 

men vi står sammen, på samme scene. 

Hvordan vi opptrer og kommuniserer med hverandre,

vil ha betydning for om andre vil bli en del av vår fortelling. 

Dette kvartalet har vi fått være  en del av et stabsteam som har 

oppmuntret og heiet hverandre frem. 

Vi har gjort det til vår prioritet å søke Gud først. 

Og denne skolen har vært helt spesiell, 

et slikt samhold, kjærlighet og entusiasme har vi ikke sett i noen annen skole. 

Her fikk Lukas og Isabella prøve seg på scenen i Ohana Court

på juleforestillingen til Preschool. 

Våre lille hawaiianer!! Stolte foreldre!
I mikrofonen sa han: "I like Christmas because Jesus was born that day and my family has a Christmas tree". 

En meget seriøs men supersøt sau i julekrybben. 

Endelig fikk vi ledning til kameraet!!

Ligger her på sofaen og er litt syk. Så da har jeg en gyllen mulighet til å endelig skrive på bloggn igjen. Som jeg nevnte sist gang så er datamaskinen ikke helt i orden så jeg har ikke fått lastet inn bilder fra kameraet. Men i går kom ledningen som igjen kan muliggjøre litt fjesdeling her på bloggen. 

Tiden går fortere og fortere og snart er dette kvartalet slutt. Jeg føler at jeg har opplevd mer disse tre månedene enn jeg vanligvis gjør på et år. Folk har kommet inn i livet og er nå på vei ut av livet, og kanskje noen dukker opp ved en senere anledning. Men jeg er så takknemlig for menneskene og alle opplevelsene jeg har hatt i disse snart 3 månedene med School of Worship og Awaken Leadership Track. Og takknemlighet passer jo bra, nå som vi nettopp feiret Thanksgiving denne helgen. En fantastisk høytid som legger vekt på alt det som faktisk vi kan være takknemlige for. I barnehagen skulle barna lage en plakat av familie og andre ting som de var takknemlige for. Hos meg har det vist seg i øyeblikk som jeg tar bilde av, for det er øyeblikk som jeg ønsker å ta vare på nettopp fordi det er opplevelser jeg er takknemlig for å ha fått vært en del av. 

De siste månedene er dette noen av øyeblikkene jeg har vært takknemlig for: 

* HØST SESONGEN MED ALLE DE ULIKE FEIRINGENE 

Bilder fra Gresskar gården hvor de hadde spray maling, gresskar og traktorturer. "Halloween" eller Candyland som et kristent alternativ og Thanksgiving opptreden i barnehagen med lunsj.   

* SCHOOL OF WORSHIP STUDENTENE SOM KOM OG HANG MED OSS EN FREDAGSKVELD

 Masse lek og moro. 

*NÅR STUDENTENE DELTE SINE SELVSKREVNE SANGER

School of Worship Song sharing Event. Alt fra rap til blues. Jeg var så utrolig stolt. 

* TUR MED SKOLEN

School of worship tur rundt på øya. Hyo( bilde) og Magnar var hjernene bak turen. Vi avsluttet med en skikkelig god BBQ middag på Spencer beach 

 * GODE VENNER OG FEST OG MORO, OG FOLK SOM SETTER PRIS PÅ OSS

Awaken Leadership Track Lovefeast (avslutningsfest). Her er jeg med min gode venn Madeleine. De hadde pyntet nydelig i et av møteteltene på basen. Det siste bildet er av Magnar og lederen for en av lederne for Tracket, Blake. 

Vekst

å jeg må jo innrømme at jeg ikke har vært særlig god til å blogge i det siste. Det har sine grunner i at dataen vår ikke er helt seg selv. Den laster ikke inn bilder fra kameraet vårt og så virker ikke skjermen så jeg må se bildet på TV'en og da er det litt vanskelig å se hva jeg skriver på 2,5m avstand. 

Tenkte jeg ville dele litt om vekst. Vekst kan skje på så mange områder, og det er ikke alltid lett å oppdage før det allerede har skjedd. Vi ser ikke fysisk at en plante vokser, men plutselig en dag oppdager vi at den har blitt større, sterkere og tåler mer.

Hvor har vi opplevd vekst?

I ANTALL:  Neida, jeg er ikke gravid. For halvannen uke siden ble vi velsignet av at min søster Renate kom hit og skal være her i 2,5 måned sammen med oss. Ungene har syntes det var så kjekt. Hun får ikke fred for isabella på toalettet en gang. 

I STUDENTENE: Nå har vi kommet over halvveis inn i School of Worship, og det er så spennende å se hva Gud gjør i studentene. Studentene er så begeistret for undervisningen og vi ser en stor forandring i flere av dem både åndelig og som lovsangsledere. På fredag opptrådte de cafeen her på basen med hver sin selvskrevne sang. Vi som ledere var superstolte, for noen av dem syntes dette var veldig utfordrende, men aller gjorde det så bra. 

I UNGENE: Isabella snakker mer og mer engelsk nå. Hun tegner folk med ansikt, øyne, munn og to føtter og kan telle mengde til 5. Og plutselig sist uke lærte hun seg selv å svømme under vann. Lukas har lært seg hele alfabete, skriver og kan lese litt og teller på engelsk til 69 (jeg tar hatten av meg for alt de har klart å lære ham på Kindergarden på bare 2 måneder). Kaleb har begynt å skate litt, er plutselig blitt så god til å hjelpe til og kan ord på engelsk som ikke jeg en gang kan.

I GENERØSITET: At folk, både i Norge og her, kan være så generøse i å dele av sine midler og tid i bønn for oss har vært så utrolig rørende. Jeg har rett og slett ikke ord.

I MITT LIV: Jeg har blitt strukket på så mange områder; i tro, i tålmodighet, i frimodighet, i åpenhet, i radikalitet, i kjærlighet... Det har ikke alltid vært godt, men så nødvendig. Jeg er så takknemlig!