My first experience of Manila

So to be able to let our international friends be a part of this journey I will try to write in english. But yes, there might occur some 'interesting' formulations and bad grammar.  

This journey started off a week ago when we left Kona and headed off to Manila. The kids did great, and of course a couple of surprises along the way helped out. Our flight from Honolulu was an hour late due to a storm, so we had to run like crazy to catch our last flight. But then the kids slept the whole time, so it was an easy last 3,5 hour.

Entering into the Philippines was a pure joy, compared to US border control. No questions, just a smile and another stamp in our passports. We came out of the airport and were picked up by our amazing hosts, but all the people hanging around the fences and sitting on the sidewalks and many eyes staring at this family of 5 made me quickly realize that I was in a different part of the world. It was dark when we came, so we were really looking forward to the next day when we could see more of the city. 

We woke up after 5-6 hours of sleep, cause we were leaving early to pick up the kids from the Preschool in Tondo (the poorest area in Manila). Just the drive over there gave so many new impressions and so much to process. Jeepneys (old and charming looking buses), motocycles, tricycles (motorcycle with wagon on the side for passangers), trucks and cars everywhere. And the traffic here is crazy. People drive whereever and just honk their way through the chaos. Clearly living here you have to agree that going on an airplane is far more safe than driving your car. 

And then you have the skyscrapers in between the 'old houses' (Isabellas' choice of words for the poor and ramshackled houses). When you see people living in 'houses' made out of cardboard, wood pieces and metal either by the side of the road or on gravel or concrete added by trash and wild skinny dogs and cats your perspective of life will never be the same again. And while we are driving, Ingar and Bjørg share st  ory after story about how life is for the people who live here who are bound in darkness and a none ending cycle of poverty. How children are left to die or the only option a mom see is to sell her baby for the crazy amount of $475. How can I ever complain about my living situation, where I live or what I do not possess anymore? 

  

1 dag igjen!!!

En måned inn i januar kvartalet og så langt har vår tjeneste vært lovsang (i fellessamlinger for basen, DTS Corporate Week og i bønnerommet), undervisning, planlegging og hjelp der det har trengs. I tillegg har vi brukt tid til relasjoner og være en hjelpende hånd for familier i misjon og nye norske familier som er her for å ta DTS. På fredag måtte vi blant annet si farvel til et norsk par, som vi var mentorer for i School of Worship og som vi har fått brukt masse tid med denne måneden. De har blitt gode venner av oss og har det samme hjerte for lovsang, disippelgjøring, Europa og Midt-Østen. Hva Gud vil bruke denne relasjonen til gjenstår å se. 

Men nå er det altså bare 1 dag igjen til et nytt eventyr står for turen. Da drar vi som nevnt tidligere til Manila, Filippinene, i 20 dager. Jeg kjenner at jeg har masse sommerfugler i magen, en blanding av gruing, spenning, glede og forventning. Regner med det blir litt av et kultursjokk å komme fra en liten plass som Kona, hvor "hang loose" er mottoet, til en megaby som Manila med 19 millioner innbyggere. Ja, jeg har sjekket ut litt fakta på forhånd. Måtte jo informere "teamet" vårt litt om plassen vi skal til. Fattigdom finnes det også her i Kona, men den kan jo ikke sammenlignes med det som venter oss i Manila. Men det skal bli så godt å få litt skitt under neglene, være litt ute i "feltet", kunne gi noe til noen som har opplevd livet fra en annen side enn det vi har, og ikke minst få nytt perspektiv på livet. 

Så tirsdag kveld kl 21.20 setter vi oss på det første flyet som går til Honolulu (45 min). Der må vi ha en overnatting og drar så videre fra Honolulu til Guam kl 14:50 (7t). Ok, ikke føl deg dum om du spør deg selv: Hvor er Guam? Eller: Jeg visste ikke en gang at det var et land som het Guam. Jeg sa det samme. Men etter litt research (takk til Google) så fant jeg ut at det er en liten øy i Stillehavet som ligger under USA. (Dagens geografi undervisning). Der har vi en 1,5 times layover før vi flyr til Manila (3,5t) og ankommer torsdags kveld kl 21:50. 

Så langt vet vi ikke helt hvordan dagene våre vil se ut, men det første vi skal være med på er en tur til et barnemuseum på fredagen sammen med førskolen som Bjørg og Ingar ( www.4pforpeople.org ) driver i slummen. 

Men nå får jeg gå tilbake til den siste pakkingen som gjenstår.... 😃✈️Neste post blir fra Manila! 

Godt nytt fra oss

Godt nyttår alle sammen!!! Tenk at vi nå har gått inn i år 2014. Jeg kjenner at jeg er skikkelig spent på hva akkurat dette nye året vil bringe. Mange nye muligheter står for døren.

I høst begynte blant annet Gud å tale til oss om å dra på en Familie outreach, bare oss som familie. Dette hadde også utspring i at da vi kom hit i august sa immigrasjonsmyndighetene i USA at vi bare fikk 6 måneder før vi måtte ut av landet. Vu kunne reise til et annet land for så å komme inn igjen, Ettter å ha bedt over dette opplevde vi at vi fikk Filippinene på vårt hjerte og blant annet arbeidet som drives av 4forPeople (Bjørg og Ingar Åkerlund). Så dette har ledet til at vi 4.februar drar som familie til Manila i 20 dager!!!

Dette blir vår aller første outreach som familie (outreach=i våre setting betyr det å nå ut til andre mennesker med evangeliet og Guds kjærlighet). Vi er skikkelig spente og gleder oss masse til dette. Jeg har begynt med litt reserach om landet og byen slik at når vi har "teamsamlinger" (en gang i uken) før avreise så kan ungene og vi få lært mer om stedet vi skal til. Primært skal vi være med å jobbe på barnehjemmet Rejoice der de har omlag 20 barn i alderen 0-12år. Det blir virkelig spennende for Kaleb, Lukas og Isabella å få leke med alle disse barna. I tillegg er vi utrolig glad for at vi får mulighet til å møte våre 3 fadderbarn (en til hver av ungene, 2 gutter og 1 jente) Ariel, Christian og Angelica. Her er en link til websiden for organisasjonen som driver dette arbeidet www.4pforpeople.org . Dette er verdt å ta en kikk på. 

Så for oss som familie er dette det første som står for døren i 2014. Ellers så reiser Renate til Norge om 2 uker, så vi skal nyte den siste tiden med henne. I januar er vi ellers involvert i lovsangsarbeidet på basen, Magnar hjelper blant annet til i bønnerommet og Performing Arts DTS, jeg er fortsatt med å hjelper til i Learning Center (Kalebs skole), passer andre sine barn, mentorsamtaler og der jeg kan være til hjelp + forberedelser til turen. 

En underlig nyttårsfeiring :)

Et innblikk i nyttår på Hawaii i YWAM.
Dagen var ikke akkurat spektakulær. Det var to dager til Arrival Day her på basen, så folk var travle og trette. For å tydeliggjøre hvor travle folk var og hvor lite folk brydde seg om nyttårsfeiring så har jeg et eksempel hvor sendte jeg en melding til en god venninne dagen før nyttår og spurte: "Har dere planer for i morgen kveld?". Svaret var: "Hva skjer i morgen kveld?".

Ingen av våre venner hadde planer. Vi hadde kos som familie tidlig på kvelden, og så la de små seg og deretter fikk vi besøk av naboene som gikk kl 23. Jeg var med og hentet en norsk familie på flyplassen kl 21.30 og brukte 2 timer på det, og etter det var Renate invitert til en fest og ville ha meg med.

Vi reiste dit kl 23.15 og da var det fullt hus, men for å si det sånn, jeg var den eneste med barn. Da klokken ble tolv, var det et meget beskjedent fyrverkeri som satte i gang. Jeg så kanskje 10 raketter. Og da det var over, pakket folk sammen og reiste hjem. Vi ble stående og snakke med noen få sjeler som ikke var helt klar for å legge seg, men kl 01. var det på tide og ta turen hjem. Og dette var unge og de fleste single folk. Jeg var og forblir sjokkert.

Alle gode ting er tre

Den 18.desember var den tredje lovsangsskolen som vi har vært med å stabe og lede slutt. For en skole! Vi kunne ikke skryte nok av studenter, stab og lederskap under stabsevauleringen den 19.desember. Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, aldri før har vi hatt en så bra skole. Det har ikke vært noe drama og andre ledere og skoler på basen har ofte kommentert hvor bra denne skolen har vært. Studentene har hatt et bra miljø seg imellom og mange har sagt at det har vært den beste skolen de har tatt. Vi har sett studentene bli forandret og utfordret av de ulike talerne, mentorsamtalene, miljøet, bøkene, fremførelsene og musikkundervisningene. 

Jeg må ærlig innrømme at selv om jeg har sett mange mennesker komme og gå gjennom denne tiden vi har vært her, så er det fortsatt trist når enda en skole er slutt. Jeg hadde et sentimentalt øyeblikk under Lovefeasten (avslutningsfesten) da jeg innså at aldri vil jeg være i akkuat den samme settingen med de samme folkene. Jeg føler meg priviligert som har vært sammen med så mye bra folk akkurat for denne tiden på dette stedet. Flere av staben har dratt og vet ikke om eller når de kommer tilbake og studentene har nå dratt på ulike outreacher til Øst-Asia, India, Armenia og California, og noen har dratt hjem. Nok en gang kjenner jeg den såre følelsen av å måtte si farvel til mennesker som jeg har blitt glad i. 

Bilder fra Lovefeast: 

Til venstre: Samantha (co-leder for skolen og god venn) sammen med Renate og meg. Øverst høyre: Esther og Daniel (skoleledere og gode venner). Nederst høyre: De tre fantastiske jentene jeg har vært mentor for. 

Venstre: Kelly (herlig stab og venninne). Øverst høyre: Eva og Vegard (venner og de vi har vært mentorer for). Nederst høyre: Jam session for kvelden. 

Den første julen...

...som jeg ikke får feire sammen med min gode far

...hvor jeg ikke får kjøpt en gave med en "Til: Far" lapp på til å ha under juletreet

...hvor jeg ikke kan høre fars muntre stemme si: "God Jul, Christina"

...jeg har fått et bilde av en helt frisk far oppe i himmelen, med et stort smil, og han vinker til meg og sier at han er så stolt og glad i meg

...som jeg heller ikke får gi min kjære mor en juleklem

...Renate feirer sammen med oss på Hawaii

...jeg feirer i det "huset" vi bor i nå - og gleden er stor over å ha en stekeovn 

...ble det i en stall født en Frelser for alle mennesker, Guds gave til oss 

...var det noen vise menn som la ut på en reise for å finne denne Kongen 

Scenen er din...

Man trenger ikke en fysisk scene for å formidle et budskap eller å bli sett av andre. 

Vi har alle en scene

hvor våre liv utspilles for menneskene rundt oss. 

Vi har alle et budskap vi kan formidle. 

Vi har alle et talent, en gave, som vi fått,

som er unik,

som gjør at den rollen vi spiller ikke kan bli spilt av noen andre. 

Jeg føler at jeg har levd på en scene de siste månedene. 

Når en bor tett på folk, da er det ikke mye som holdes skjult. 

Da kommer "the good, the bad and the ugly" frem.

Og alt som heter perfeksjonisme i meg blir knust. 

Men takk og lov for at jeg har en Far som bruker uperfekte mennesker, 

til å være del av et perfekt budskap. 

Da er det oppmuntrende å høre at de stuntene,

som jeg ikke tenkte var noe særlig viktige i det store bildet,

har gjort inntrykk på andre mennesker. 

"Det at du og Magnar inviterte på middag og åpnet hjemme for meg, 

 gjorde at jeg beholdt forstanden i en tøff tid" - sitert av en god venn og respektert leder

For de av oss som ønsker å formidle det samme budskapet,

så er vi ikke bare på vår egen scene, 

men vi står sammen, på samme scene. 

Hvordan vi opptrer og kommuniserer med hverandre,

vil ha betydning for om andre vil bli en del av vår fortelling. 

Dette kvartalet har vi fått være  en del av et stabsteam som har 

oppmuntret og heiet hverandre frem. 

Vi har gjort det til vår prioritet å søke Gud først. 

Og denne skolen har vært helt spesiell, 

et slikt samhold, kjærlighet og entusiasme har vi ikke sett i noen annen skole. 

Her fikk Lukas og Isabella prøve seg på scenen i Ohana Court

på juleforestillingen til Preschool. 

Våre lille hawaiianer!! Stolte foreldre!
I mikrofonen sa han: "I like Christmas because Jesus was born that day and my family has a Christmas tree". 

En meget seriøs men supersøt sau i julekrybben.