Realizing the Precious Gift of Life!!

Just want to tell you about what happen yesterday…

Lately I’ve been in big pain. For over a week my jaw has been hurting a lot. A doctor gave me some pain killers, but Wednesday the pain was increasing and I couldn’t sleep at night. Finally I decided to see a dentist knowing it could be really expensive here in US. A normal travel insurance doesn’t cover dentist so we were talking about me maybe fly on mileage to Norway or Bangkok for a couple days to fix it.

8 am (Thursday) I showed up at a local dentist here in Kona. They were nice and helped me out because I was in so big pain. I was told that an infection was caused by a former dentist treatment and got some pain killers and were told to see another dentist who could help me out in a week or two. Showing up at this other dentist I got a choice to wait over the weekend for an examination or I could sit in an wait to see if they could squeeze me in. Anyway, they were fully booked so the treatment couldn’t start before the end of next week.

I’m glad I chose to sit in and wait…

A couple hours later, after debating with myself if I just should leave and come back next week, it finally was my turn. A nurse helped me out with the X-ray. A couple minutes later I could hear in the background a male voice and the nurse starting talking intense. Something wasn't right. The dentist came to see me to explain what was going on and what they had to do. The first thing he said was “this is really seriously” and he continued “this is really bad”. In my head I was thinking “this is going to be really expensive” and started to asking how long I could wait and thinking about doing it back in Norway.

I could never ever have been prepared for his answer. This is what he said: “No, you can’t wait, we have to start the treatment immediately or else you can die…!!”

I couldn’t believe what I just heard and struggled to find words…

The dentist continued: “The infection is so bad and moves very fast and will soon get to your neck and then it will swell and cause you to stop breathing...”

I looked at him to see if he was joking, something that would have been very inappropriate.

From first been told that treatment couldn't start before the end of next week I now got 30 minutes to get ready for surgery. I kind of understood how serious it was when the dentist was willing to lose his flight back home to Honolulu just to help me out.

Out in my car the emotions hit me. Thinking about what would have happened if I didn't had seen the dentist. I started weeping and thoughts of confusion and anxiety ran through my head. I called Christina and tried to explain. We decided to meet on campus to talk a few minutes before I had to be back at the dentist. 

When I finally parked at campus something beautiful happen, and that’s why I’m writing this…

Suddenly my heart was filled with thankfulness. The precious gift of life became so beautiful to me. In the midst of pain and anxiety I couldn't help it, just felt to kneel down and start thanking the giver of life. No words. Not loud. Not a song. Not charismatic at all. Just a few tears from the bottom of my heart expressing thanks to Jesus. I have a life, I’m getting the help I need, I have a beautiful family and good friends, I’m living in a country with peace. I have a Father up in heaven and He is for real looking out for me!! He is faithful even if my circumstances troubles me.

Now you may think and I do so too: It wasn't that bad. A normal thing to see a dentist and get help. I didn’t die and so many other people in the world experience way more difficult stuff then I did…

The reason why I'm writing this is to share some of the joy and peace I experienced in my heart. God used a difficult situation to show me something beautiful. I’m so thankful! I realized that so often I take the precious gift of life for granted…

Thanks God for the reminder!!

Modighet....

Modighet er ikke fravær av frykt,

 Men å handle på tross av frykt. 

I begynnelsen av april fikk jeg muligheten til å reise på en tur til Los Angeles. Jeg opplevde det temmelig surrealistisk å ta et fly som tok 5 timer bare for å skulle være et sted 4 netter. Men jeg vil nok ikke akkurat kalle det modighet, for å reise alene uten mann og barn kan av og til være en et lite pusterom i hverdagen.

Hovedsakelig bestilte jeg billettene for vi som familie var invitert i et bryllup, men det ble for dyrt for alle å reise, og da falt loddet på meg. Det var andre som også skulle reise herfra til bryllupet og de hadde sagt at jeg kunne bo sammen med dem hos en familie, men jeg hadde ikke skikkelig fred for det. Meg og to andre familier med 7 unger til sammen. Visste liksom ikke om jeg var helt klar for det, når jeg først skulle reise alene, pluss at jeg ikke ville trenge meg på. En uke før avreise hadde jeg ennå ikke fått helt klarsignal på om jeg kunne bo med dem, men jeg sa til Gud at det som skulle skje fikk skje. Kort fortalt: en venninne av meg skulle på en kvinnekonferanse samme helgen og vi kom i snakk om det helt tilfeldig, hun hadde også bestilt billetter, det viste seg å være eksakt de samme flyene som meg begge veien, hun hadde ikke noen å sove med (konferansen hadde billig hotell, men det innebar at hun måtte sove i samme seng med noen hun ikke kjente). Så vi endte opp som reisepartnere, rompartnere (ja faktisk i samme seng :) ) og det gjorde at jeg også kunne gå på konferansen så mye jeg ønsket.  For en velsignelse, det var det beste som kunne skjedd, for turen ble så bra. Ordet jeg sitter igjen med etter turen er: Modighet - for jeg fikk bli inspirert av vanlige mennesker som tar et skritt ut på vannet. 

Reisepartneren min Mel

Å ta skritt ut på vannet kan se veldig forskjellig ut, og jeg fikk være vitne til en nydelig brud som tok skrittene opp midtgangen til sin stolte og forventningsfulle forlovede. Og ikke lenge etterpå var de mann og kone, og på vei inn i en ny hverdag og eventyr som de ikke aner hvordan vil se ut, både i gode og onde dager. Begge to var våre studenter i den første skolen vi var stab i, de var begge med i internshipet som vi ledet og var etterpå stab med oss på de neste to skolene. Nesten alle brudepikene (bridesmaids) var også fra ulike School of Worship. Så det var veldig gøy å få være i bryllupet deres og velsigne dem videre i det som ligger foran dem. 

Godt fornøyd med bildene jeg tok. 

Kvinnekonferansen gikk under navnet "Brave Love" (Modig kjærlighet) og var den andre av sitt slag, med rundt 500 deltakere, men allerede skal det bli holdt mange flere konferanser rundt i USA. Hvor hovedessensen var at Jesus er hovedeksempelet på Brave Love. Når vi blir kjent med Han og ser oss selv som Han ser oss kan vi også være bærere av Brave Love. Og Brave Love kan ha mange ulike former og uttrykk - "overvinne løgner og vandre i sannhet og gå inn i det Gud har for en", "tilgi seg selv", "dø til en selv og åpne øynene og se en verden i nød, og spør Gud hva skal jeg gjøre", "å ikke tro at en kan gjøre det alene, men si at en trenger andre", "å gå til bordellene og vise kjærlighet til de prostituerte", "gå ut og gjøre en forskjell i lokalsamfunnet" +++. 
Flere av kvinnene hadde vitnesbyrd under konferansen om hva Gud hadde gjort i livene deres i sist konferanse eller hvordan de opplevde at Gud kalte dem til å være modige. En pastordame fortalte blant annet at hun hadde fire små barn selv, men for 2 år siden hadde de adoptert 4 tenåringer, og hadde nå 8 barn. En av venninne mine fortalte om et arbeid hun har startet her i Kona som følge av sist konferanse som går på å hjelpe tenåringsmødre med å kjøre dem til skolen og arrangere Baby showers for dem. 
Ja, jeg ble meget inspirert og utfordret for å si det slik, og flere kom med profetiske ord og bekreftelser. Det jeg fikk med meg av konferansen var verdt den 5 timers lange flyreisen. 

Onsdagsdamene mine sammen i LA på konferanse. 

"Vær modig og sterk og gå til verket! Frykt ikke og vær ikke redd! For Herren Gud, min Gud, er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg..." 

1.Krøn 28.20

God påske!!

By Lukas

Ja, påsken er nå på hell, men jeg nytter allikevel anledningen til nok en gang å si "God påske!" til alle dere som flittig følger med oss. For påsken er jo tross alt historiens høydepunkt, vendepunkt, midtpunkt og lyspunkt. Hva kan da være mer godt enn det?

Som nevnt i midt påskeinnlegg fra 2012, så er påsken her veldig kort, med bare fridag på Langfredag. Butikker er åpne alle dagene i påsken og folk jobber og står i. Vi har allikevel hatt en veldig god og spennende påskeuke. En av grunnene var at noen brakte med seg litt av Norge til oss. Forrige helg kom nemlig Magnars onkel, tante og søskenbarn på en helgetur til oss fra Honolulu. Det var en glede å ha dem på besøk, og få lov til å vise dem rundt på øya "vår". Snakk om gode folk! Og jeg fikk til og med sjansen til å se noe av øya jeg aldri har sett før. 

Pololu Valley og Vulkanen

Utenom familiebesøk var påskeuka preget av spilleoppdrag, påskefest for Kalebs klasse og den klassiske amerikanske påskegg jakten (Easter Egg hunt). På Langfredag ble det arrangert en påskegg jakt på basen som var åpen for lokalsamfunnet. Den gikk under navnet "The Big Smiley Event" for alle midlene som kom inn gikk til operasjoner for ganespalt for barn i Thailand. Hun som ledet arrangementet kommer fra Norge og er en god venn, og jeg ble derfor spurt om å være med å hjelpe til (en noe festlig historie: jeg opplevde en dag at Gud sa at jeg skulle tilby meg å hjelpe henne med arrangementet, og rett etterpå fikk jeg en melding av henne og jeg kunne tenke meg å hjelpe. Da var jo svaret enkelt). 

Det var loddsalg, auksjon (premier, pynt m.m var alt blitt donert av butikker og bedrifter i Kona), ansiktmaling, ballonglaging, photoboot, gratis mat og sist men ikke minst påskegg jakt (for de som ikke vet hva det er, så kort sagt så er det små plastikkegg med litt snop e.l i som blir strødd utover et område og barna skal hente så mange de klarer til det er tomt). Og det var på denne jakten jeg kom inn i bilde. Jeg skulle på forhånd lage til området som jakten skulle skje på, og få folk til å være med å pynte og legge ut egg for de ulike aldersgruppene. Vi hadde til sammen 3000 egg vi la ut og over 115 påmeldte barn. Arrangementet fikk første side oppslag i lokalavisen noen dager før, og målet var $4500 men det kom inn $2000 mer, så det ble nok til 9 operasjoner. Fantastisk!! 

Tenk at Isabella også vant 1.premien på basaren.

Vi var også på en Easter Egg hunt på lørdagen som en lokal kirke arrangerer hvert år. Og jeg må si at jeg ble mektig imponert over at en kirke hvert år legger ned så masse tid, penger og krefter for å velsigne lokalsamfunnet. Denne gangen hadde de 1590 unger påmeldt. Alt er gratis og pastoren selv var MC. De sa selv at om det koster mye å ha et slikt arrangement så har Jesus gitt så mye til oss, at de vil vise noe av Hans kjærlighet til lokalsamfunnet. Det inspirerer!! 

Kaleb sjekker hva som gjemmer seg inni eggene han fant.

Skrevet av Christina 

Collage a la outreach

(Ja, jeg vet at denne posten kommer vel sent, og at jeg har vært elendig til å blogge for tiden. Men mistet helt gnisten på å blogge når skjermen på dataen døde og når strømledningen til dataen i tillegg sluttet å virke, men nå er jeg på banen igjen med nykjøpt strømledning. Så 1 av 2 får være godt nok.)

Når man har vært på andre siden av jorden (litt ironisk for det er jeg jo allerede), og opplevd en kultur, et liv og et sted som er så annerledes fra det livet en selv lever, da er det vanskelig å skulle velge hva en vil fortelle eller hvordan en skal sette ord på det en har opplevd med bare noen få ord. Og sånne ganger er det godt at det ikke er bare våre ord som setter spor, men at bildene vi sitter igjen med kan tale for seg selv. De virkeliggjør situasjoner, inntrykk og ikke minst enkeltmennesker. Enkeltmennesker med talenter, gaver, verdi og personlighet som er elsket av Gud og som gjenspeiler noe av Han, på tross av hvor en kommer fra, bakgrunn og forutsetning. 

(Hvis en dobbelklikker på bildene så blir de større)

Avreise.no
Frokost i Honolulu, fly og flyplasser - vi koser oss (alt utenom sikkerhetskontroller)!

Vi tilbrakte mye tid i bil, men det var alltid noe å se og oppleve.
Trafikken i Manila er crazy!!
En av mine favoritter enten fra bilvinduet eller i gata: iakta mennesker, situasjoner og hverdagsliv.
Oppe nest øverst til venstre: Jeepney (billig og greit fremkomstmiddel)

Den aller første dagen var vi på tur med Førskolen til et barnemuseum.
Vanskelig å forstå at disse nydelige barna kommer fra slummen.
Mange av dem hadde aldri vært ute av slummen før, kjørt bil eller spist på en restaurant.
Vi fikk også vårt første glimt av to av våre fadderbarn.
Jenta nede til venstre var bare ei sjarmerende lita godjente som endte med å henge med Isabella store deler av turen.

Vårt første møte med barnehjemmet og de nydelige ungene og herlige staben som var der.
Det var bursdagsfest og et fast rituale var at en del av staben danset en bursdagsdans for bursdagsbarnet.
Magnar la sin elsk på jentebabyen på 4 måneder (bildet nederst i midten) fra første stund.
Vi var jo selv litt usikre på hvordan vi skulle være overfor alle barna, så litt "stive" virket vi nok. Mange navn å huske og mange som ville ha kos. 

Vi hadde jo også en del fritid og den gikk blant annet med til å henge med de to guttene i huset, spise god mat med vertene våre, sovne i bilen, utforske byen på egenhånd fra en Jeepney og se litt på vareutvalget, og ja selvfølgelige ta en tur innom en av de mange mange spillehallene (hva er det med Asia og spillehaller?)

Enda mer lek, moro og kos på barnehjemmet.
Vi begynte heldigvis å bli litt mer varme i trøya. 

Det var utrolig sterkt å få treffe de tre fadderbarna våre Christian, Ariel og Angelica, og se hvor de bodde og treffe noen av familien deres. Vi hadde også med en pose med et par ting fra Hawaii til hver av dem. Det var stor stas for dem.
Men det var også en tøff opplevelse å gå gjennom slummen der de bor å se den enorme fattigdommen.
På  bildet øverst til venstre var det en far og en sønn som sorterte søppel for å finne noe de kunne selge.

Det var en utrolig velsignelse å få være med de eldste barna på barnehjemmet på en overnattingstur til sjøen.
Da fikk vi muligheten til å bli bedre kjent med dem. Flere av dem hadde nesten ikke sovet natten før for de gledet seg sånn. Og en kunne se hvor takknemlige og glade de var over å få kunne reise på en slik tur. 

Som en liten premie på slutten av turen tok vi ungene + gutten til vertene våre med på et akvarium i byen.
Men det var ikke fiskene som det var mest stas å se, det var ørnen (ørnene) nederst i midten. 

Måtte jo ta med en liten collage av noen av hjerteknuserne. 

Våre verter Bjørg og Ingar som det var en glede å bo hos og bli bedre kjent med.
Det ble en flere gode samtaler om kveldene og på de mange bilturene (ja, for det tok 1 time fra der de bodde til slummen, og 25 min til barnehjemmet).
Jeg må jo legge til at hvis noen av leserne ønsker å støtte et bra arbeid så er dette virkelig noe som er verdt å støtte. 

Skrevet av Christina 

Vårt innlegg i gjesteboka til Rejoice

Find, help, raise them up and 

give them a future.

Vi er en familie på 5 som har hatt den store gleden av å være i Manila i to uker på besøk hos Bjørg og Ingar for å se og hjelpe litt til med arbeidet deres på Rejoice og i Tondo. To uker som har inspirert, engasjert og utfordret oss og gitt oss mange nye perspektiv på livet. Hvis vi skal oppsummere med noen få ord det som vi har fått sett og erfart av arbeidet her så vil det være Salme 82:3: “Vern den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett."

Dette er et ord som det er tydelig at Bjørg og Ingar har tatt på alvor, for det er dette de har lagt ned livet sitt for. De har blitt et forbilde og en inspirasjon for oss når det gjelder deres hengivenhet, brann og kjærlighet for det de tror på. For hvor mange over 50 år velger å reise fra Norge for å se at undertrykte og farløse få sin rett på andre siden av jorden? Vi ønsker å ære dem, for de har reist fra barn, barnebarn, familie, venner, norsk kultur, språk, velferdssamfunnet og mye mer, en pris mange ikke er villige til å betale. Men for en velsignelse de får være i en by med så mye nød og elendighet.

Mat, klær, seng å sove i, tak over hodet, leker og fritid er ting som vi nordmenn tar for gitt og ofte enser vi ikke en gang at disse tingene eksisterer, og vi tar dette som en selvfølge i livet. Her i Manila skjønte vi fort at dette ikke er en selvfølge etter å ha gått gjennom "gatene" i Happyland og sett den ekstreme fattigdommen med matmangel, mengder av søppel og "hus" som er i en elendig forfatning. På tross av fattigdom og nød så smilte og vinket allikevel barna til oss mens vi gikk forbi.
Kontrasten ble veldig stor når vi senere kom inn på Rejoice og ble møtt av glade og tillitsfulle barn som bor i et fint og rent hus, har hver sin seng, nok mat, leker og masse tid til å leke og være barn. Etter å ha hørt historiene deres, da VET en at de fleste av disse barna har fått livet i gave. De har fått et liv som bare få eller ingen av dem kunne drømt om skulle bli virkelighet. Men de har ikke bare fått de grunnleggende materielle tingene i livet dekket. En av de tingene som virkelig har gjort inntrykk på oss er kjærligheten barna på Rejoice får. Det mangler ikke på klemmer, gode ord og oppmuntringer fra Ingar, Bjørg og resten av staben. Som foreldre er det en selvfølge for oss å kose, klemme og si fine ting til barna våre, men dette er dessverre langt fra en selvfølge i Happyland. Å se kjærligheten ungene på Rejoice og arbeidet i Tondo får, har blitt et sterkt bilde på Guds kjærlighet. "Det du har gjort mot en av disse mine minste, har du gjort mot meg." Matt 25:40.
Det har vært en glede å få se hvor mye de verdsetter hvert enkelt barn. Bare mens vi har vært her har de feiret bursdager for barna, tatt dem med på tur til Jollibee (mest populære fast food kjeden her), latt dem få bli en del av en lokal kirke og deres søndagsskole, dratt på helgetur ut av byen til hotell med strand, god mat, lørdagsgodt og kos på programmet.

I bistandsverden brukes ofte et ord som kalles "Empowerment". Empowerment kan forstås som en prosess hvor mennesker bygger evnen til å handle på egne vegne, og på denne måten styrker selvbildet sitt, og kan ta valg som kan endre deres fremtid. Dette er noe av det vi har opplevd at dette arbeidet virkelig gjør. Ved å bedre barnas materielle situasjon og så inn i deres sjel og ånd, utvides barnas perspektiv slik at de kan få styrke til å ta gode valg og komme ut av en ellers meget destruktiv og vond syklus preget av fattigdom, misbruk, vold, tenåringsgraviditeter m.m. Barnas kjærlighetstanker fylles opp med verdifulle minner som vil gjøre dem sterkere i møte med en verden full av urettferdighet.
Disse to ukene i Manila hos Ingar og Bjørg, hverdagshelter som har lagt ned livet sitt for å bety en forskjell i denne verden, er noe vi sent vil glemme.

Mvh
Magnar og Christina 

My first experience of Manila

So to be able to let our international friends be a part of this journey I will try to write in english. But yes, there might occur some 'interesting' formulations and bad grammar.  

This journey started off a week ago when we left Kona and headed off to Manila. The kids did great, and of course a couple of surprises along the way helped out. Our flight from Honolulu was an hour late due to a storm, so we had to run like crazy to catch our last flight. But then the kids slept the whole time, so it was an easy last 3,5 hour.

Entering into the Philippines was a pure joy, compared to US border control. No questions, just a smile and another stamp in our passports. We came out of the airport and were picked up by our amazing hosts, but all the people hanging around the fences and sitting on the sidewalks and many eyes staring at this family of 5 made me quickly realize that I was in a different part of the world. It was dark when we came, so we were really looking forward to the next day when we could see more of the city. 

We woke up after 5-6 hours of sleep, cause we were leaving early to pick up the kids from the Preschool in Tondo (the poorest area in Manila). Just the drive over there gave so many new impressions and so much to process. Jeepneys (old and charming looking buses), motocycles, tricycles (motorcycle with wagon on the side for passangers), trucks and cars everywhere. And the traffic here is crazy. People drive whereever and just honk their way through the chaos. Clearly living here you have to agree that going on an airplane is far more safe than driving your car. 

And then you have the skyscrapers in between the 'old houses' (Isabellas' choice of words for the poor and ramshackled houses). When you see people living in 'houses' made out of cardboard, wood pieces and metal either by the side of the road or on gravel or concrete added by trash and wild skinny dogs and cats your perspective of life will never be the same again. And while we are driving, Ingar and Bjørg share st  ory after story about how life is for the people who live here who are bound in darkness and a none ending cycle of poverty. How children are left to die or the only option a mom see is to sell her baby for the crazy amount of $475. How can I ever complain about my living situation, where I live or what I do not possess anymore? 

  

1 dag igjen!!!

En måned inn i januar kvartalet og så langt har vår tjeneste vært lovsang (i fellessamlinger for basen, DTS Corporate Week og i bønnerommet), undervisning, planlegging og hjelp der det har trengs. I tillegg har vi brukt tid til relasjoner og være en hjelpende hånd for familier i misjon og nye norske familier som er her for å ta DTS. På fredag måtte vi blant annet si farvel til et norsk par, som vi var mentorer for i School of Worship og som vi har fått brukt masse tid med denne måneden. De har blitt gode venner av oss og har det samme hjerte for lovsang, disippelgjøring, Europa og Midt-Østen. Hva Gud vil bruke denne relasjonen til gjenstår å se. 

Men nå er det altså bare 1 dag igjen til et nytt eventyr står for turen. Da drar vi som nevnt tidligere til Manila, Filippinene, i 20 dager. Jeg kjenner at jeg har masse sommerfugler i magen, en blanding av gruing, spenning, glede og forventning. Regner med det blir litt av et kultursjokk å komme fra en liten plass som Kona, hvor "hang loose" er mottoet, til en megaby som Manila med 19 millioner innbyggere. Ja, jeg har sjekket ut litt fakta på forhånd. Måtte jo informere "teamet" vårt litt om plassen vi skal til. Fattigdom finnes det også her i Kona, men den kan jo ikke sammenlignes med det som venter oss i Manila. Men det skal bli så godt å få litt skitt under neglene, være litt ute i "feltet", kunne gi noe til noen som har opplevd livet fra en annen side enn det vi har, og ikke minst få nytt perspektiv på livet. 

Så tirsdag kveld kl 21.20 setter vi oss på det første flyet som går til Honolulu (45 min). Der må vi ha en overnatting og drar så videre fra Honolulu til Guam kl 14:50 (7t). Ok, ikke føl deg dum om du spør deg selv: Hvor er Guam? Eller: Jeg visste ikke en gang at det var et land som het Guam. Jeg sa det samme. Men etter litt research (takk til Google) så fant jeg ut at det er en liten øy i Stillehavet som ligger under USA. (Dagens geografi undervisning). Der har vi en 1,5 times layover før vi flyr til Manila (3,5t) og ankommer torsdags kveld kl 21:50. 

Så langt vet vi ikke helt hvordan dagene våre vil se ut, men det første vi skal være med på er en tur til et barnemuseum på fredagen sammen med førskolen som Bjørg og Ingar ( www.4pforpeople.org ) driver i slummen. 

Men nå får jeg gå tilbake til den siste pakkingen som gjenstår.... 😃✈️Neste post blir fra Manila! 

Godt nytt fra oss

Godt nyttår alle sammen!!! Tenk at vi nå har gått inn i år 2014. Jeg kjenner at jeg er skikkelig spent på hva akkurat dette nye året vil bringe. Mange nye muligheter står for døren.

I høst begynte blant annet Gud å tale til oss om å dra på en Familie outreach, bare oss som familie. Dette hadde også utspring i at da vi kom hit i august sa immigrasjonsmyndighetene i USA at vi bare fikk 6 måneder før vi måtte ut av landet. Vu kunne reise til et annet land for så å komme inn igjen, Ettter å ha bedt over dette opplevde vi at vi fikk Filippinene på vårt hjerte og blant annet arbeidet som drives av 4forPeople (Bjørg og Ingar Åkerlund). Så dette har ledet til at vi 4.februar drar som familie til Manila i 20 dager!!!

Dette blir vår aller første outreach som familie (outreach=i våre setting betyr det å nå ut til andre mennesker med evangeliet og Guds kjærlighet). Vi er skikkelig spente og gleder oss masse til dette. Jeg har begynt med litt reserach om landet og byen slik at når vi har "teamsamlinger" (en gang i uken) før avreise så kan ungene og vi få lært mer om stedet vi skal til. Primært skal vi være med å jobbe på barnehjemmet Rejoice der de har omlag 20 barn i alderen 0-12år. Det blir virkelig spennende for Kaleb, Lukas og Isabella å få leke med alle disse barna. I tillegg er vi utrolig glad for at vi får mulighet til å møte våre 3 fadderbarn (en til hver av ungene, 2 gutter og 1 jente) Ariel, Christian og Angelica. Her er en link til websiden for organisasjonen som driver dette arbeidet www.4pforpeople.org . Dette er verdt å ta en kikk på. 

Så for oss som familie er dette det første som står for døren i 2014. Ellers så reiser Renate til Norge om 2 uker, så vi skal nyte den siste tiden med henne. I januar er vi ellers involvert i lovsangsarbeidet på basen, Magnar hjelper blant annet til i bønnerommet og Performing Arts DTS, jeg er fortsatt med å hjelper til i Learning Center (Kalebs skole), passer andre sine barn, mentorsamtaler og der jeg kan være til hjelp + forberedelser til turen. 

En underlig nyttårsfeiring :)

Et innblikk i nyttår på Hawaii i YWAM.
Dagen var ikke akkurat spektakulær. Det var to dager til Arrival Day her på basen, så folk var travle og trette. For å tydeliggjøre hvor travle folk var og hvor lite folk brydde seg om nyttårsfeiring så har jeg et eksempel hvor sendte jeg en melding til en god venninne dagen før nyttår og spurte: "Har dere planer for i morgen kveld?". Svaret var: "Hva skjer i morgen kveld?".

Ingen av våre venner hadde planer. Vi hadde kos som familie tidlig på kvelden, og så la de små seg og deretter fikk vi besøk av naboene som gikk kl 23. Jeg var med og hentet en norsk familie på flyplassen kl 21.30 og brukte 2 timer på det, og etter det var Renate invitert til en fest og ville ha meg med.

Vi reiste dit kl 23.15 og da var det fullt hus, men for å si det sånn, jeg var den eneste med barn. Da klokken ble tolv, var det et meget beskjedent fyrverkeri som satte i gang. Jeg så kanskje 10 raketter. Og da det var over, pakket folk sammen og reiste hjem. Vi ble stående og snakke med noen få sjeler som ikke var helt klar for å legge seg, men kl 01. var det på tide og ta turen hjem. Og dette var unge og de fleste single folk. Jeg var og forblir sjokkert.

Alle gode ting er tre

Den 18.desember var den tredje lovsangsskolen som vi har vært med å stabe og lede slutt. For en skole! Vi kunne ikke skryte nok av studenter, stab og lederskap under stabsevauleringen den 19.desember. Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, aldri før har vi hatt en så bra skole. Det har ikke vært noe drama og andre ledere og skoler på basen har ofte kommentert hvor bra denne skolen har vært. Studentene har hatt et bra miljø seg imellom og mange har sagt at det har vært den beste skolen de har tatt. Vi har sett studentene bli forandret og utfordret av de ulike talerne, mentorsamtalene, miljøet, bøkene, fremførelsene og musikkundervisningene. 

Jeg må ærlig innrømme at selv om jeg har sett mange mennesker komme og gå gjennom denne tiden vi har vært her, så er det fortsatt trist når enda en skole er slutt. Jeg hadde et sentimentalt øyeblikk under Lovefeasten (avslutningsfesten) da jeg innså at aldri vil jeg være i akkuat den samme settingen med de samme folkene. Jeg føler meg priviligert som har vært sammen med så mye bra folk akkurat for denne tiden på dette stedet. Flere av staben har dratt og vet ikke om eller når de kommer tilbake og studentene har nå dratt på ulike outreacher til Øst-Asia, India, Armenia og California, og noen har dratt hjem. Nok en gang kjenner jeg den såre følelsen av å måtte si farvel til mennesker som jeg har blitt glad i. 

Bilder fra Lovefeast: 

Til venstre: Samantha (co-leder for skolen og god venn) sammen med Renate og meg. Øverst høyre: Esther og Daniel (skoleledere og gode venner). Nederst høyre: De tre fantastiske jentene jeg har vært mentor for. 

Venstre: Kelly (herlig stab og venninne). Øverst høyre: Eva og Vegard (venner og de vi har vært mentorer for). Nederst høyre: Jam session for kvelden. 

Den første julen...

...som jeg ikke får feire sammen med min gode far

...hvor jeg ikke får kjøpt en gave med en "Til: Far" lapp på til å ha under juletreet

...hvor jeg ikke kan høre fars muntre stemme si: "God Jul, Christina"

...jeg har fått et bilde av en helt frisk far oppe i himmelen, med et stort smil, og han vinker til meg og sier at han er så stolt og glad i meg

...som jeg heller ikke får gi min kjære mor en juleklem

...Renate feirer sammen med oss på Hawaii

...jeg feirer i det "huset" vi bor i nå - og gleden er stor over å ha en stekeovn 

...ble det i en stall født en Frelser for alle mennesker, Guds gave til oss 

...var det noen vise menn som la ut på en reise for å finne denne Kongen 

Scenen er din...

Man trenger ikke en fysisk scene for å formidle et budskap eller å bli sett av andre. 

Vi har alle en scene

hvor våre liv utspilles for menneskene rundt oss. 

Vi har alle et budskap vi kan formidle. 

Vi har alle et talent, en gave, som vi fått,

som er unik,

som gjør at den rollen vi spiller ikke kan bli spilt av noen andre. 

Jeg føler at jeg har levd på en scene de siste månedene. 

Når en bor tett på folk, da er det ikke mye som holdes skjult. 

Da kommer "the good, the bad and the ugly" frem.

Og alt som heter perfeksjonisme i meg blir knust. 

Men takk og lov for at jeg har en Far som bruker uperfekte mennesker, 

til å være del av et perfekt budskap. 

Da er det oppmuntrende å høre at de stuntene,

som jeg ikke tenkte var noe særlig viktige i det store bildet,

har gjort inntrykk på andre mennesker. 

"Det at du og Magnar inviterte på middag og åpnet hjemme for meg, 

 gjorde at jeg beholdt forstanden i en tøff tid" - sitert av en god venn og respektert leder

For de av oss som ønsker å formidle det samme budskapet,

så er vi ikke bare på vår egen scene, 

men vi står sammen, på samme scene. 

Hvordan vi opptrer og kommuniserer med hverandre,

vil ha betydning for om andre vil bli en del av vår fortelling. 

Dette kvartalet har vi fått være  en del av et stabsteam som har 

oppmuntret og heiet hverandre frem. 

Vi har gjort det til vår prioritet å søke Gud først. 

Og denne skolen har vært helt spesiell, 

et slikt samhold, kjærlighet og entusiasme har vi ikke sett i noen annen skole. 

Her fikk Lukas og Isabella prøve seg på scenen i Ohana Court

på juleforestillingen til Preschool. 

Våre lille hawaiianer!! Stolte foreldre!
I mikrofonen sa han: "I like Christmas because Jesus was born that day and my family has a Christmas tree". 

En meget seriøs men supersøt sau i julekrybben. 

Endelig fikk vi ledning til kameraet!!

Ligger her på sofaen og er litt syk. Så da har jeg en gyllen mulighet til å endelig skrive på bloggn igjen. Som jeg nevnte sist gang så er datamaskinen ikke helt i orden så jeg har ikke fått lastet inn bilder fra kameraet. Men i går kom ledningen som igjen kan muliggjøre litt fjesdeling her på bloggen. 

Tiden går fortere og fortere og snart er dette kvartalet slutt. Jeg føler at jeg har opplevd mer disse tre månedene enn jeg vanligvis gjør på et år. Folk har kommet inn i livet og er nå på vei ut av livet, og kanskje noen dukker opp ved en senere anledning. Men jeg er så takknemlig for menneskene og alle opplevelsene jeg har hatt i disse snart 3 månedene med School of Worship og Awaken Leadership Track. Og takknemlighet passer jo bra, nå som vi nettopp feiret Thanksgiving denne helgen. En fantastisk høytid som legger vekt på alt det som faktisk vi kan være takknemlige for. I barnehagen skulle barna lage en plakat av familie og andre ting som de var takknemlige for. Hos meg har det vist seg i øyeblikk som jeg tar bilde av, for det er øyeblikk som jeg ønsker å ta vare på nettopp fordi det er opplevelser jeg er takknemlig for å ha fått vært en del av. 

De siste månedene er dette noen av øyeblikkene jeg har vært takknemlig for: 

* HØST SESONGEN MED ALLE DE ULIKE FEIRINGENE 

Bilder fra Gresskar gården hvor de hadde spray maling, gresskar og traktorturer. "Halloween" eller Candyland som et kristent alternativ og Thanksgiving opptreden i barnehagen med lunsj.   

* SCHOOL OF WORSHIP STUDENTENE SOM KOM OG HANG MED OSS EN FREDAGSKVELD

 Masse lek og moro. 

*NÅR STUDENTENE DELTE SINE SELVSKREVNE SANGER

School of Worship Song sharing Event. Alt fra rap til blues. Jeg var så utrolig stolt. 

* TUR MED SKOLEN

School of worship tur rundt på øya. Hyo( bilde) og Magnar var hjernene bak turen. Vi avsluttet med en skikkelig god BBQ middag på Spencer beach 

 * GODE VENNER OG FEST OG MORO, OG FOLK SOM SETTER PRIS PÅ OSS

Awaken Leadership Track Lovefeast (avslutningsfest). Her er jeg med min gode venn Madeleine. De hadde pyntet nydelig i et av møteteltene på basen. Det siste bildet er av Magnar og lederen for en av lederne for Tracket, Blake. 

Vekst

å jeg må jo innrømme at jeg ikke har vært særlig god til å blogge i det siste. Det har sine grunner i at dataen vår ikke er helt seg selv. Den laster ikke inn bilder fra kameraet vårt og så virker ikke skjermen så jeg må se bildet på TV'en og da er det litt vanskelig å se hva jeg skriver på 2,5m avstand. 

Tenkte jeg ville dele litt om vekst. Vekst kan skje på så mange områder, og det er ikke alltid lett å oppdage før det allerede har skjedd. Vi ser ikke fysisk at en plante vokser, men plutselig en dag oppdager vi at den har blitt større, sterkere og tåler mer.

Hvor har vi opplevd vekst?

I ANTALL:  Neida, jeg er ikke gravid. For halvannen uke siden ble vi velsignet av at min søster Renate kom hit og skal være her i 2,5 måned sammen med oss. Ungene har syntes det var så kjekt. Hun får ikke fred for isabella på toalettet en gang. 

I STUDENTENE: Nå har vi kommet over halvveis inn i School of Worship, og det er så spennende å se hva Gud gjør i studentene. Studentene er så begeistret for undervisningen og vi ser en stor forandring i flere av dem både åndelig og som lovsangsledere. På fredag opptrådte de cafeen her på basen med hver sin selvskrevne sang. Vi som ledere var superstolte, for noen av dem syntes dette var veldig utfordrende, men aller gjorde det så bra. 

I UNGENE: Isabella snakker mer og mer engelsk nå. Hun tegner folk med ansikt, øyne, munn og to føtter og kan telle mengde til 5. Og plutselig sist uke lærte hun seg selv å svømme under vann. Lukas har lært seg hele alfabete, skriver og kan lese litt og teller på engelsk til 69 (jeg tar hatten av meg for alt de har klart å lære ham på Kindergarden på bare 2 måneder). Kaleb har begynt å skate litt, er plutselig blitt så god til å hjelpe til og kan ord på engelsk som ikke jeg en gang kan.

I GENERØSITET: At folk, både i Norge og her, kan være så generøse i å dele av sine midler og tid i bønn for oss har vært så utrolig rørende. Jeg har rett og slett ikke ord.

I MITT LIV: Jeg har blitt strukket på så mange områder; i tro, i tålmodighet, i frimodighet, i åpenhet, i radikalitet, i kjærlighet... Det har ikke alltid vært godt, men så nødvendig. Jeg er så takknemlig!

Sport, strand, stue, stekeovn, samtaler...

Nederst er det bilde av Isabellas klasse i deres klasserom sammen med læreren Miss Karen (Cunningham). Ja, hun er så heldig å få ha Loren og Darlenes datter til lærer. Øverst nr 2 fra venstre: Isabella torde ikke å gå frem å få medaljen så Miss Karen kom ned og gav den til henne.

KEIKI TRIATHLON

Ironman, en av verdens mest utfordrende fysiske konkurranse (triathlon med svømming, sykling og løping) har gått av stabelen her i Kona i sist uke. Utøvere fra hele verden har vært her, ca 10 000 flere mennesker enn normalt har myldret rundt i gatene av lille Kailua-Kona. Mange UiOere har hjulpet til under arrangementet, og Magnar var hele uken med å spilte nede i byen på en stand som et kristent sportsmerke/organisasjon hadde satt opp. 

Men i den forbindelse så arrangerte barnehagen til Lukas og Isabella et eget Keiki Triathlon. Men før løpet så lurte vi litt på hvordan vi skulle gjøre det med sykkel for Lukas, for vi har ikke hatt noen sykkel til han her. En dag da jeg kom for å hente han fikk jeg høre at de hadde spurt ungene i klassen hvem som ikke hadde sykkel. Lukas hadde rakt opp hånden (ja, det var flere med han - misjonstilværelsen). De hadde da bedt for de som ikke hadde sykkel og etter at de hadde bedt så var det flere av de andre barna som sa at de hadde fått et navn på hvem de ville låne sykkelen sin til. Utrolig herlig! Så Lukas fikk kost seg maks den dagen. Han gav alt og nøt øyeblikket da han fikk utdelt medaljen sin av læreren Mrs. Michelle. Det var jo andre gang for han, så han visste hva han gikk til. 

STRANDTUR MED SCHOOL OF WORSHIP

 En utrolig kjekk dag, med tid til å bli bedre kjent, knytte bånd og bare ha det gøy. 

Sandslott konkurranse med utgangspunkt i en valgt bibelhistorie med presentasjon, leker, bading og mat stod på programmet. 

FAMILIEGRUPPE FRA LEADERSHIP TRACK

 Dette er vel kanskje det nyeste vi som par og familie er med på dette kvartalet. Vi ble spurt av lederne i Awaken Leadership Track (ledertrening for de som skal være stab i en DTS) om vi kunne tenke oss å ha en familiegruppe hjemme hos oss, da de hadde 100 stykk i tracket som trengte oppfølging. Familiegruppen går ut på at de kommer hjem til "en familie" og får oppfølging, veiledning og samtale om det som Gud gjør i livet deres ved å spise og samtale i lag (2 middager og 1 dessert i måneden). På en måte en slags husgruppe. Det er en relativt ny ting, for de har bare prøvd det ut to kvartaler tidligere, men de har opplevd at dette skal være en av de viktige plassene for utvikling og læring for å bli en god stab.

Vi bad over det og kjente at det var noe vi skulle være med på. Og for en velsignelse og glede det har vært. Vi har nå hatt to samlinger sammen med dem her i stua hos oss (3 av 4 tirsdager i måneden) og det har vært utrolig kjekt. Det er 12 stykk i alderen 19-24 år og alle ønsker virkelig å lære mer. Allerede har vi fått tilbud om barnevakter, hjelp til å lage maten til samlingene, oppvask, støvsuging osv. Ungene har synes det har vært veldig kjekt så langt å ha denne gruppe på besøk - masse oppmerksomhet er jo helt topp. 

BANG!

Sånn så det ut da stekeovnen vår plutselig (kl 5 om morgenen) bestemte seg for å eksplodere. Så nok en ting å tilføre "Noe jeg ikke har opplevd før"-listen. Men når enden er god er alltid godt - så vi har nå fått beskjed om at den nye ovnen kommer på lørdag. Det blir kjekt å kunne bake igjen etter 2 uker uten ovn. 

ONE-ON-ONE

Nytt kvartal og ny skole, betyr nye one-on-one (mentor samtaler). Vi har begge allerede kommet godt i gang med det. Magnar har en fra Norge på 24 år, og jeg har 3 stykk, en fra Norge og 2 fra USA i alderen 24, 25 og 27 år. Det er alltid veldig spennende å få høre hvem de er, hvor de kommer fra og hva de har opplevd og ikke minst hva Gud gjør i livet deres akkurat nå. Et privilegium å få så inn i morgendagens ledere.